Jeg trekker visst på årene

Jeg trekke visst godt på årene,

Hårprakten min forandres og skinner litt i tonen grå.
Mine øyne har mistet sin glans med tårene,

Men hørselen, jeg er sikker på, den er ok.
Jeg tilbringer dagene min og rabler ned noen dikt,
Eller tar en pensel fatt, for dagen skal farges på sikt
Sittende nær et solfylt vindu og venter at hjernen skal si nå.

Jeg vet du kanskje ikke liker det, Jeg maser litt om det?

Jeg vet at du kommer til å nekte.

Men, la meg prøve, gi meg sjansen,

Jeg vil prøve å lære deg å se.

Jeg trenger litt tid. Jeg vet at han er ekte

Bare så det er sagt, La oss sammen ta denne dansen.

Kanskje det er alderen, uansett jeg maser litt til.

Da Gud skapte jorden og vår vakre himmel i fred

med menneskene, blomstene og trærne med,

Ok, og alle dyrene, fiskene, fuglene og bier.

Jeg klarte ikke alt, men kanskje med dette, får jeg deg til å se??

Da endelig han var ferdig med våre herlige stier

Hjelp meg litt, jeg føler meg nå ganske svimmel til tider

Han skapte oss mennesker både på godt og på vondt

Men jeg tviler at han tenkte,

Vi ikke skulle se hverandre ut, helt fullt

Det finns så mange mennesker her på denne vakre jord

Vi er mange som uten viten og vilje mange krenkte

De ensomme vi ikke tenker på, mens vi sitter rundt vårt bord

Hva er det de tenker, de ensomme så?

Vi spør oss ofte om det selv,

Hvorfor er de ikke ute, med venner og koser seg nå?

De ensomme som sitter der kveld etter kveld

I kvelden, i mørket en skygge du ser

De sitter i mørkes hjørne uten lys eller håp.

Solen var forsvunnet for dagen, deres øye var våt

Ved vinduets skygge smilet kom likevel.

Hvordan er vi så "annerledes"? Så mange er fylt med hat,

Hvis "å være annerledes" er bare en ting.

Har du noen gang sett noen som virkelig er ensom i øynene?

Har du noen gang sett dypt i deres hjerter inn?

Går vi alle bare i en kjempe stor ring?

Føler du deres rop? Trenger vi ikke alle litt mat?

Vi har alle funksjoner på denne jord,

Kan visst virke umulig for noen å se,

At vi egentlig ikke har store "forskjeller"

Er ikke jorda vår alltid kalt vår alles mor?

Har du sett noen som trenger deg, og ikke bare ro og fred

Ingen kjenner i grunnen livets gave

Inntil de har sett i andres smertefulle ensomme øyne det med.

Jeg ba om styrke, og livet gav meg hindringer som gjorde meg sterk

Så etter min frokost denne flotte nye dagen kan starte

Med pensel i hånda, Og lerret så hvitt

Jeg kan også i dag, se hele fargekartet mitt

Én linje her en sirkel der. Jeg tegner så godt jeg kan

Fargen velger jeg selv hver eneste dag.

Kanskje for meg det var ment på den måten

All naturens rikdom, er som vann

Vi har alle en hemmelighet,

Hvis å være "annerledes" er det som er galt,

Jeg vil heller ikke være lik alle, Selv inn i evighet.

Jeg ønsker å avslutte som levende, som livet har gitt alt

Og da en venn forsvinner fra denne jord,

Se mot der vannet går fra dyp blå til lyst

Horisonten er et sted hvor mange sjeler bor

Hvor fotsporene fra gårsdagens, er fortsatt helt tyst

Husk ingen kjenner til det som i dag kan bringe.

Eller hva morgendagen holder

Nei, mange vet ikke det er livet, denne vakre gaven

Inntil vi har sett inn i noens ensomme øyne?

Alt skjer visst for en grunn, blir det sagt

Åpne øynene du også, og SE

Hjelp noen ut av ensomheten du med.

Jeg trekke visst godt på årene,

Hårprakten min forandres og skinner litt i tonen grå.
Ja, alle kjenner dagen, når ikke dagen er mer

Ha en flott dag alle sammen