Samtale med Gud

Da jeg la meg torsdag kveld, lukket jeg øynene og bad.
Jeg sa: "Kjære Gud, jeg har det så vondt."
En rar følelse kom over meg, og  jeg følte jeg fikk et lite svar langt bortenfra:
" Jeg vet det mitt barn. "
Overrasket fortsatte jeg.
"Du vet også at jeg gråter mye og er en del deprimert,
Kan du ikke lette smertene mine bare litt?"
I hodet mitt hørte jeg; 
"Kjære barn, jeg gav deg tårer for at du skulle kunne bruke dem,
og at du er nedfor, vel det er derfor jeg er her.
Snakk til meg mitt barn."

Jeg fortsatte og sa, 
"Kjære Gud jeg har for mye stolthet i meg, for mye stahet
Hjelp meg så jeg blir mer ydmyk, og kan be om hjelp"
I øret mitt kom et rugende " NEI,"

"Kan du gi meg litt tålmodighet da, er du snill, kjære Gud,
Jeg føler at nå er strikken min strukket langt nok.
Kan du hjelpe meg der?"
Øret kjente smellen etter enda et "NEI.
Tålmodighet er et biprodukt av prøvelser.
Husk det mitt barn."

Øynene mine sved nå, men jeg hørte hva han egentlig sa.
"Jeg har bare et ønske til Kjære Gud, sa skal jeg ikke forstyrre mer"
"Hva er det mitt barn? Du vet du aldri forstyrrer," hørte jeg langt borte fra
"Jeg ber deg om å hjelpe meg være glad i også dem som er stygge mot meg.
La meg føle varme og takknemlighet for å kjenne dem, for da vet jeg hvem jeg kan stole på."

"Endelig har du svaret, mitt barn." Hørte jeg.
"Sov nå. I morgen er enda en ny dag.
En dag der du kan se og føle både på godt og vondt.
Husk jeg er hos deg hele tiden. Du er aldri alene.
Sov godt."
Og der kjente jeg at jeg falt i søvn, mens jeg hørte langt i det fjerne

"Det er ingen "jeg" i samhold. Husk det mitt barn. Vi er sammen om dette."

Ha en fortreffelig dag alle sammen.