Sylvia: I dag skal jeg prøve å si det til meg selv

Når livet trykker meg ned, vil jeg prøve å skyve tilbake!

Det er hva jeg er her for. Å stå oppreist og ekte.

Jeg er kreativ, og er full av liv og energi.

Jeg har det som trengs for å flytte meg frem og rundt, selv om jeg har store hindringer på min vei.

Jeg skal ikke la noe stoppe meg ved å bli tråkket på.

Jeg skal overleve.

Jeg har alltid prøvd å være ærlig. Være den som liker å dele fra meg en god følelse av glede i livet.

Liker å komme med god ord, og være positiv.

Prøve å se fremover, i stedet for å dvele med det negative.

I dag skal jeg prøve å si det til meg selv.

Jeg glemmer ofte å tenke på at jeg kan være den eneste som bryr meg om dette, og i visse situasjoner kan virke plagsomt og masete.

Det kan virke som jeg tror jeg er bedre enn andre.

Noe jeg ikke gjør.

Og noen tror jeg setter meg som dommer over andres tanker og meninger.

Dette har jeg fått høre fra noen, og noen sier jeg ikke handler og oppfører meg selv etter det jeg skriver eller sier.

Er de mine venner tro??

Jeg har fått høre jeg terroriser noen, fordi jeg er til likesom.

Eller at jeg ikke overøser noen med "godord" for å bli bedre likt.

Vel, jeg trenger ikke bli bedre likt av noen. De som kjenner meg, vet at jeg ikke tigger noen etter vennskap, og jeg er den som trekker meg unna hvis jeg er i veien.

Jeg skal ikke presse noen til å like meg.

Det er et valg en har å like en person eller ikke.

Jeg sitter her og har vanskeligheter med å si hva jeg mener. Jeg har fått en liksom "forbud" mot å si hva jeg mener, for da sårer jeg noen ved å gjøre det, har jeg blitt fortalt, men i samme åndedrag kommer det eder og ild fra dem inntyllet i cellofan.

Alle vet det er meg som er den stygge, og jeg forsvarer meg ikke heller.

Hvorfor er det at noen elsker å såre andre mennesker, og er stygge på andres bekostning?

Vel, det var det jeg trodde jeg skulle ha som tema i dag.

Jeg prøver å være hyggelig og tilby en forklaring på oppførselen min, om det ble bedt om forklaring eller ikke. Ikke alle liker meg for det.

Jeg blir skuffet fordi målene ved mine høye forventninger, blir trykket ned fra mennesker som prøver å vise seg utad som noen de ikke er.

Jeg forventer fra mennesker som jeg har rundt meg i min sirkel av venner, at de er ærlige og sanne mennesker, og ikke falske og dolker meg når jeg ikke kan si noe eller forsvare meg.

Jeg blir skuffet og lei meg når det ikke er oppfylt.

Det er tider som jeg angrer på meg.

Hvorfor er det at noen mennesker virker som de er forutbestemt til å gå i dybde og rive ens følelser i filler? Og det virker som de gjør dette med glede?

Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som føler på denne måten.

Jeg prøver bare å skrive ut min frustrasjon og håper det vil hjelpe meg å fjerne det fra mine tanker. Rense meg fra gnagingen.

Det er likevel en stor skam, at jeg ikke bare kan sitte og "være til" uten å bekymre meg om hvordan andre oppfatter meg eller hvordan jeg kan påvirke dem.

Jeg burde egentlig bare si jeg ikke bryr meg.

Dette er egentlig lett å si, men det jeg føler inni meg, gnager og gnager som ei rotte som tar til seg føde.

Er jeg virkelig denne pest og plagen som noen har fått meg til å føle meg som?

Er jeg virkelig det?

Skal jeg prøve enda en gang å ødelegge min hverdag med å analysere meg etter vedkommendes øyner?

Det er en god grunn til at jeg vanligvis holder folk på en armlengdes avstand og gjemmer meg bak selvironiske humor og sarkasme.

Selv om jeg egentlig innerst inne er en person som er åpen som ei bok.

Grunnene til at noen bestemmer seg for å trykke meg ned, er nok mange. De kan være sinte eller bitre fra en del av deres liv og lar det gå utover meg, eller de kan rett og slett ikke tåle å bli motsagt, og elsker en jatter med dem til det kjedsommelige.

Må være et midtpunkt koste hva det koste vil.

Tråkke over andre.