Det er kanskje lurt å skrive det ned

Jeg vet at når en blir eldre, så kan det bety å ha problemer med å huske ting.

Ser du hva jeg sier her? Når en blir eldre!!

ALTSÅ IKKE NÅ.

En morgen satt jeg enda en gang og lot hjernemassen kverne.

Jeg satt ved kjøkkenbordet, med min tallerken  havregrøt, og bare funderte. Ute skinnet sola, og jeg så nabobarna leke så herlig på plenen.

Tankene mine kvernet igjen samtidig som jeg ventet på grøten skulle kjølne litte grann bare. 

Sist jeg var hos legen, så sa hun jeg virket kvikk og rask, selv om jeg snakket om at jeg glemte så mye for tiden.

Kanskje det er fordi du ikke trenger å tenke så mye, sa hun, men vi skal ta masse blodprøver hvis du tror noe er galt.

Dette har jeg virkelig tenkt på i det siste. 

Kanskje jeg ikke burde tenke så mye om alt mulig.

Hmm om ikke annet så fikk hun meg til å tenke nå.

Det er kanskje lurt å skrive ned ting når en begynner å glemme, lærte jeg da jeg gikk på hjelpepleien. En skal altså lære "de eldre" å notere alt ned så de ikke glemmer.

Oh my God. Gjelder dette meg nå??

Jeg reiste meg opp, tok kaffekoppen med meg og vandret rett og slett ut i hagen en tur. Hvorfor skal jeg begynne å notere ned tankene mine nå? 
Jeg vet jeg er glemsk, men fra det til å være eldre.......

Uansett, jeg tok meg en liten vandretur rundt om i hagen. Jeg plukket bort visne blomster, og hentet vannekanna for å vanne alle de blomstene som trengte vann.

Så satte jeg meg og så litt utover Prestvannet. Det var så fredelig, Jeg overhørte trafikken som ljomet forbi nede på hovedveien, og bare nøt synet av svanene der nede som svømte så fredelig omkring.

Etter en lang stund reiste jeg meg og tok turen ned i drivhuset. Jeg har problemer med å gå, så dette tok tid. Jeg holdt meg fast i rekkverket som min elskede har laget for meg, og ålte meg ned.

Vel nede på den lille "plattforma", gikk jeg inn i drivhuset for å se på alle de herlige tomatene.

Jeg koste meg stort her inne. Satte meg litt, plukket villskudd, og ikke minst, jeg la fingrene mine om de modne tomatene.

En fant veien mellom leppene mine, og jeg nøt den søte smaken som den gav meg.

Duften inne i drivhuset er spesielt, 

De som ikke har hatt et eget drivhus, vet ikke hva jeg mener.

Men for dere andre som har det, lukk øynene litt og trekk inn pusten.

Kan du kjenne det?

Jeg kan, Jeg trenger ikke være i drivhuset engang for å kjenne det lenger.

Omsider reiste jeg meg, lukket døra til drivhuset, og startet på den vanskelige veien opp igjen til huset. Dette er besværlig for meg som har problemer med å gå, men det går ved å trekke meg opp langs rekkværket
Endelig nådde jeg et litt høyere nivå i hagen.
Trappa var historie nå.

Jeg måtte sette meg igjen, for det var skikkelig vondt, men hva gjorde vel det?

Jeg hadde jo utsikten min, så jeg kunne nok saktens sitte her litt til, Ikke sant?

Som sagt så gjort.

Magen min begynte etter hvert å knurre, så jeg tenkte at kanskje det var lunsjtid. Jeg reiste meg, og blikket mitt traff kaffekoppen min som jeg hadde glemt nede ved drivhuset.

Så jeg ålte meg ned igjen for å hente den. Steg for steg kom jeg meg endelig ned og bøyet meg for å ta opp koppen, da mitt venstre øye fanget opp alle tomatene som jeg hadde plukket.

Overrasket av meg selv, gikk jeg enda en gang inn i drivhuset og samlet sammen de herlige tomatene for å ta dem med meg inn.

Jeg lukket døra omhyggelig igjen etter meg, og startet oppturen til huset.

Dette var vanskelig, da jeg nå hadde tomatene innetullet i bunnen av t - skjorta mi, så de ikke skulle trille av sted, og dermed kun en hånd å holde med.

Uansett. Jeg kom meg opp med alle tomatene, og kom meg inn i hus igjen, la alle de herlige tomatene på kjøkkenbenken, og kjente jeg måtte sette meg enda en gang.

Så jeg vandret inn i stua og satte meg i godstolen, for at kroppen skulle falle til ro.

Etter litt tid, klarte jeg å reise meg, og måtte en tur innom badet. Som sagt så gjort.

Der fikk jeg sett de klærne som jeg burde lagt i vaskemaskinen, så jeg plukket dem opp, sendte dem ned i sjakta, og tok fatt på trappa ned i kjelleren.

Klærne kom seg godt og trygt inn i maskinen og jeg fikk den på gang.

Mens jeg var der nede så fant jeg ut at jeg burde se hva jeg trengte i fryseren for middagen jeg skulle lage.

Jeg åpnet lokket, og begynte mitt søk etter dagens middag.

Skrekk og gru. Så fullt, og likevel så tomt.

Hva søren skulle jeg ha til middag i dag tro?

Jeg fant noe kjøttdeig, og tok det ut.

Det er så kvikt å tine at dette var nok et godt valg, 

Jeg kunne lage kjøttkaker.

God fornøyd begynte jeg oppstigingen av kjellertrappa.

Nesten oppe hørte jeg det gikk i døra.

"Hei elskede, "

Wow, var klokka blitt så mye alt. Min elskede kom heim fra jobb, og jeg sto der med frossen kjøttdeig i hendene.

Jaja, Det er jo greit det, vi spiser ikke så tidlig likevel, så jeg gikk han i møte med kjøttdeigen i handa og kysset han velkommen heim.

Vi gikk inn i stua, og jeg satt og lyttet om dagen hans, og han om min.

Fortalte om min glemsomhet som rett og slett var så uvirkelig.

Kanskje jeg skal begynne som de eldre og skrive alt ned, sa jeg og smålo. Og han lo med.

Han reiste seg og sa han ville hvile litt en halv times tid, om det var ok,

Selvfølgelig var det det.

Så han trakk seg tilbake for å hvile hodet som vi kaller det.

Jeg satt igjen og så utover Prestvannet, fra vinduet denne gangen. 

Jeg elsker utsikten min.

Og vips var halvtimen gått.

"Sitter du her og nyter roen", sa min elskede, mens han strøk meg over håret.

Joda, jeg gjorde jo det.

Plutselig så jeg koppen min nede ved drivhuset igjen.

Jeg lo nå, 

Se sa jeg og pekte, Jeg lo godt.

Den koppen skulle visst bare være ute, skjønte jeg.

Jeg reiste meg og tok med kjøttdeigen som jeg hadde lagt fra meg på bordet, og gikk ut i kjøkkenet.

Rødmende ble jeg stående der.

På kjøkkenbordet sto grøten jeg skulle ha spist i morges kl 08.00

På benken fløt det av de tomatene jeg tok opp fra drivhuset, og jeg hadde fremdeles ikke spist lunsjen jeg hadde planlagt.

Jeg begynte å rydde, Fikk lagt tomatene i poser som kunne fryses ned, og la resten i ei stor skål så jeg kunne ta fra når jeg laget maten.

Benken skinnet,

Min elskede ropte fra utestua at han gikk ned for å hente koppen min, og jeg gikk med ut for å sitte sammen med han siden han skulle ha en røyk først.

Ti minutter senere gikk jeg inn, og den hersens grøt tallerkenen sto der fremdeles. Jeg rasket det med meg, og fikk kastet innholdet i søpla, før jeg nesten kastet tallerkenen i maskinen.

Hvordan søren kunne jeg glemme den enda en gang??

Uansett. Middag ble det på oss, og vi satte oss foran tv 'en.

Kveldsroen senket seg over oss.

TJ fikk plutselig lyst på noen nøtter som vi hadde i matboden, og jeg reiste meg for å hente dem.

Ertende sier han: "Bør du ikke skrive det ned, du som har glemt så mye i dag."

Jeg kjente boblene kom i halsen, og jeg lo nesten tårer.

Jeg tviler på jeg glemmer dette nå, elskede, sa jeg. og tok turen ned trappa enda engang 

Vel nede i kjelleren, så jeg at vaskemaskinen var ferdig, og jeg hadde glemt å ta ut tøyet. Så jeg gikk inn der og gjorde så. Hang opp masse, og noe ble lagt i tørketrommelen.

Så tok jeg med meg litt tørt tøy og startet oppturen fra kjelleren.

Vel oppe, la jeg tøyet på plass, og gikk så inn til godstolen og min elskede igjen

Nøttene, sa han lattermild.

Joda, jeg hadde glemt dem.

Så kanskje jeg burde begynne å skrive ned alt som jeg må huske. 
Jeg tror bare det at jeg kommer til å gjemme jeg har skrevet det ned også.

Jeg reiste meg og sa, jeg henter litt vann til oss, kan du hente nøttene?

Han reiste seg, og jeg gikk mot kjøkkenet.

Og der i utestua sto kaffekoppen.

I morgen den dag sa jeg til meg selv, skal jeg til legen. Jeg kan ikke være såååå glemsk.

Men jeg skrev det ikke ned, Så også det gikk i glemmeboka

Ps. alle de tidliger blodprøvene var ok. Det var nok bare en slik dag jeg hadde.

Ha en flott dag alle sammen