Det gjør en forskjell for denne

En venn er en som kjenner sangen i ditt hjerte

Og synger den for og med deg når du har glemt ordene.

Disse ordene har jeg hørt en gang for lenge siden, og jeg føler de viser ekte vennskap og kjærlighet.

Jeg prøver å tenke på disse hver gang jeg blir "såret av venner".

For mange år siden var jeg med i et medium som var samlet hos en psykolog. Denne psykologen har jeg aldri glemt etter denne helga. 
Han fikk meg til å se, på en måte.

Mannen het Jan Atle Andersen, og er mannen som snudde min tankegang fullstendig.

Vi har alle et valg, sa han. Vi velger hva ordene gjør med oss, Vi velger om vi vil svare, bli, gå, overse noen osv, osv.

Vi velger altså.

Som han sa som et eksempel.
Hvis ungene bare kaster fra seg klærne, så er det vår skyld at vi blir irritert. Vi velger det. I stedet for å bare bøye oss ned og ta det opp og fjerne det som gjør en irritert, eller bare rett og slett stige over det.

Ungene har det ikke vondt at klærne ligger der. Det er vi voksne som velger å bli irritert.

Og det vi sier at vi blir såret. Hvor er såret? Ser vi det? Er det en følelse vi har eller lager for oss selv? Tenk over det litt.

Litt vanskelig å forklare hva jeg mener nå, men det jeg egentlig vil fram til er at vi alle har et valg om hvordan vi skal takle det ene eller det andre.

Vi velger, Det er ikke noen andre så får oss til å velge,

VI VELGER

Det kan være dager når jeg står tidlig opp, og alt er ikke slik jeg hadde håpet det ville være.

Det er da jeg må ta en liten tur innom speilet på badet igjen for å se meg selv i øynene og si høyt at ting vil bli bedre. Dagen er ny, og jeg har et valg til å gjøre det beste ut av det.

Det er tider når jeg lar meg bli skuffet av mennesker som lar meg bli sittende "utrøstelig" tilbake.

Det er da jeg må huske på alle de gangene jeg har meg selv å stole på. Mine nærmeste.

Stole på mine egne vurderinger og meninger, og holde fokuset på å troen på meg selv.

Det gir meg følelsen av alt det jeg er i stand til.

Jeg velger da å løfte hodet, og rett og slett sette på meg et smil og legge det bak meg.

Tilgi, og forlate det vonde.

Hvis jeg ikke gjør det, så vil det vonde spise meg opp, og vedkommende vil ha makt over mine valg.

Det vil alltid være utfordringer og forandringer som kommer til og gjør livet komplett.

Det er fullstendig opp til hver og en av oss å akseptere dem. Hele tiden blir en veiledet til å bruke den "riktige" retningen. Det er slettes ikke lett til tider, men med kamp vil en finne en sterkere følelse av hvem en egentlig er, og vil også se seg selv utvikle en til den personen en alltid har ønsket å være.

Vi må selv ta det valget.

Tiden leger alle sår, het det, og merkelig nok stemmer det.

MEN det etterlater seg arr. Noen dypere enn andre.

Hvis vi i stedet for å rive av den vonde skorpa, om og om igjen så det fortsetter å blø, og lot den i stedet få gro i fred, ville vi også kanskje finne fred med det som laget såret.

Jeg vet det ikke er så enkelt som det jeg sier her, og det er mye som spiller inn, men det er verd er forsøk, ville jeg tro.

På veggen, hos den lokale tannlegen vi gikk til som barn, hang det mange bilder på veggen. Samtlige av disse bildene hadde tekst under.

Og vi las dem alle sammen.

Om og om igjen, mens vi hørte boret hvine fra andre siden av døra.

Den som jeg tror festet seg hos samtlige av oss er:

"Alle monner drar, sa musa mens hun pissa i havet."

Fortellingen handler om en liten mus som går rundt på havna og selger jakker til andre mus som fryser. Plutselig oppdager han at havet har sunket så mye at han blir redd for at alt vannet i havet blir vekk. Så bestemmer musa seg for å hjelpe, og tisser i havet.

Tror dere forstår hva jeg mener med den lignelsen.

En annen liten lignelse jeg har funnet, viser også hva jeg mener.

***

Som den gamle mannen gikk langs stranden ved daggry, la han merke til en ung mann foran seg  som plukket opp sjøstjerner og kastet dem ut i sjøen.

Endelig klarte han å ta den unge mannen igjen, og spurte han hvorfor han gjorde dette.

Svaret var at en strandet sjøstjerne ville dø hvis de blir liggende til neste morgens solskinn. "Men stranden strekker seg i mil etter mil bortover, og det er millioner av sjøstjerne," sa den gamle mannen. "Hvordan kan din innsats gjøre noen forskjell?"

Den unge mannen så på sjøstjerna han hadde i hånden og kastet den ut i sikkerhet i bølgene. "Det gjør en forskjell for denne," sa han.

Skrevet av ukjent forfatter

Ha en flott dag alle sammen.