Jeg lærte av en time sammen med en maur.

En dag her i sommer brukte jeg faktisk mer enn en time på å studere en maur som vandret frem og tilbake over verandaen vår.

Bortkastet tid sier sikker mange, men for meg var det virkelig ikke det.

Tungt bar den også. Den dro på en stor bit av et eple.

Gang på gang ble den konfrontert med store og vanskelige hindringer på sin vei, og måtte stanse litt

Likevel etter noen minutter med pause, så begynte mauren å vandre enda en gang.

Den måtte ta flere omveier, men det var tydelig at den hadde en spesiell vei den skulle.

Jeg hentet meg en kaffekopp og måtte bare få med meg hvor denne mauren skulle.

Sola steikte, og jeg følte for å nyte litt tid ute på verandaen.

Så var det denne mauren da,

Etter ca. en halv time forsvant den ned i sprekken mellom bordene på terrassen, og jeg tenkte, javel, det var det. 

Og jeg som trodde den hadde et større mål.

Jeg satte meg litt bedre til rette i stolen, la beina opp i en annen stol og skulle til å lene meg bakover, da jeg så den komme opp igjen en liten meter lenger borte.

Den halte og dro kraftig, og klarte også å få med seg sin bagasje.

Jeg var faktisk fascinert der jeg satt. Mauren hadde klart å få den tunge biten av eplet med seg, selv om det betydde å ha den på hodet.

Fascinerende.

Mauren hadde altså  hjerne som kunne finne muligheter til løsninger, når det kom hindringer i dens vei.

Den fortsatte bortover og jeg satt spent og ventet på hvor den gikk.

I enden på verandaen, var et bitte lite hull som tydeligvis var inngangen til der min vandrende venn skulle.

Den slapp eplebiten og gikk gjennom hullet.

Like etterpå så jeg hodet på den igjen og den trakk eplebiten mot seg, Den dro og dro det den var god for, men biten var litt for stor.

Jeg hadde virkelig lyst til å hjelpe den litte stakkaren, men lot det være. 

Jeg satte meg bare godt tilbakelent og ventet.

Det gikk ikke mer enn et par minutter før jeg så det kom enda en maur ut gjennom hullet. 

Nå var de to stykker.

Og tro det eller ei, De liksom dyttet på eplebiten. De slet en lang stund, men om det var at jeg så bort et øyeblikk, eller at den plutselig smatt gjennom, vil jeg nok aldri få vite, 

Biten var borte. 

Jeg kunne ikke finne den noen steder på verandaen, og begge maurene var også borte.

Uansett. Det jeg vil fram til med denne timen som jeg satt her i solsteika var

Disse små insektene, Noen av de minste som fins her i min verden, klarte å løse konfliktene den hadde på dens vei. 

Den fant en løsning.

Den bad antagelig etter hjelp, og fikk det.

Hvorfor er det så vanskelig for oss tobeinte å be om hjelp når vi møter store hindringer på vår vei?

Spør etter ei hjelpende hånd når vi sliter og bærer tunge bør på våre skuldrer?

Jeg lærte litt av denne mauren.

Håper den også sa noe for deg

Ha en flott dag alle sammen.