Veien ut av mørket.

Jeg går nedover denne velkjente gaten.

Mine øyne er som ild

Like foran meg et dypt hull i veien

Jeg stirrer fremfor meg, ser ikke ned

med vannfylte øyner,

Jeg tar neste skritt

og faller i.

Det tar en evighet å finne en vei ut av mørket

Jeg klatrer for å komme frem

Mitt hår som var arrangert for en tur på byen, er ikke mer

Jeg fortsetter nedover gaten

Blikket treffer enda et hull i veien.

Jeg overser det fullstendig,

og faller i igjen

Det tar fortsatt lang tid å finne veien opp

Så uendelig og dypfølt

melankolsk som mørketid og rart

Jeg kan ikke tro det er samme hullet,

og det er definitivt ikke min egen feil

Hullet er mørkt og usystematisk

Som å spille på en ødelagt gitar.

Det tar en evighet å komme seg ut denne gang.

Jeg forsetter min tur nedover gata

Øyner enda et dypt hull der framme

Det er en vane nå, jeg faller i

Mine øyner ser og er vidåpne

Ildtårer skjærer nedover mine kinn

Jeg vet hvor jeg er. Reiser meg og går frem.

Det tar uendelig lang tid denne gangen, men frem skal jeg nå

Jeg går enda en gang nedover samme gate

Hullet lyser mot meg og lokker meg frem

Denne gangen velger jeg å se

Jeg går rundt det

Mitt hode har endelig forstått

Mine delte tårer er nå mine egne

Mine øyner er som ild

Ha en flott dag alle sammen