Vær så snill. Ikke kjør i beruset tilstand.

Jeg vandret rundt i butikken en dag rundt juletider, da jeg plutselig så ekspeditørens hånd gi en liten gutt noen penger tilbake. Gutten kunne ikke ha vært mer enn 5 eller 6 år gammel. Ekspeditøren sa: "Jeg beklager, men du har ikke nok penger til å kjøpe denne dukken." Da den lille gutten snudde seg mot den gamle kvinnen som stod ved siden av ham, sa han: «Bestemor, er du sikker på at jeg ikke har nok penger ? "Den gamle damen svarte:". Du vet at du ikke har nok penger til å kjøpe denne dukken, kjære deg" Så gav hun han beskjed om å stå der i bare fem minutter mens hun gikk for å se etter noe i butikken.
Hun forlot gutten raskt.

Den lille gutten ble fremdeles stående  med den lille dukken i hånden. Hendende holdt den trygt og godt trykket mot hans bryst.

Til slutt gikk jeg mot ham. Jeg kunne ikke hjelpe for det, det var som om noe trakk meg mot han. Jeg spurte ham hvem han ønsket å gi denne dukken til. For det var en vakker dukke. En slik dukke som alle småjenter elsker å leke med.
Det er dukken som min søster elsket mest og ville så gjerne ha til jul. Hun ønsket seg den mest av alle julegaver hun håpet hun ville få.
Hun var sikker på at nissen ville komme med dukken julekvelden. Kanskje legge den i strømpen i stedet for all slikkeriet hun også ønsket seg.
Gladelig ville hun ofret noe slikk for denne dukken.

Jeg svarte ham at kanskje julenissen ville bringe den til henne likevel, og at han ikke trengte å bekymre seg. Men, mens øynene ble fylt med tårer, svarte han meg trist. "Nei, Julenissen kommer ikke til å ta den med til henne der hun er nå. Julenissen klarer ikke nå henne skjønner du. Jeg må gi dukken til mamma min slik at hun kan gi den til min søster når hun går treffer henne. "

Øynene hans var så triste. "Min søster har gått for å være med Gud. Pappa sier at mamma kommer til å se Gud veldig snart hun også, så jeg tenkte at hun kunne ta dukken med henne for å gi den til min søster

"Hjerte mitt stoppet nesten opp å slå. Den lille gutten så opp på meg og sa: "Jeg fortalte pappa at han måtte fortelle mamma fra meg, at hun ikke måtte dra enda. Jeg hadde noe jeg måtte gjøre først. Hun skulle få dra til søstera mi, men ikke riktig ennå. Jeg trengte virkelig litt tid på meg. Og håper for alt i livet at hun kunne vente til jeg kommer tilbake fra butikken.

"Da viste han meg et veldig fint bilde av ham selv. På bildet lo han og ansiktet hans lyste mot fotografen.
Han fortalte: "Jeg vil at mamma skal ta dette bildet av meg med henne så hun ikke skal glemme meg.  Hun husker sikkert når hun tok dette bildet, og jeg tror det vil hjelpe henne å huske meg. Jeg elsker mammaen min så mye,  og jeg håper av hele mitt hjerte at hun ikke behøver å forlate meg, men pappa sier at hun må gå for å være med min lillesøster. Hun trenger henne nå, så jeg må bare godta det. Hun blir hos henne, mens pappa blir hos meg.".

Han så igjen ned på dukken med meget triste øyne, veldig stille. Tårene dryppet ned på dukken.

Jeg tok handa ned i veska mi og trakk fram lommeboka, samtidig som jeg sa til gutten.
 "Jeg tror at vi sjekker igjen hvor mange penger du har. Bare i tilfelle du kanskje har nok penger til dukken?"
 "OK" sa han, "Jeg håper jeg har nok. Jeg har spart og tatt alle mine sparepenger med."
Jeg la til noen mynter i hans hand uten at han så det, og vi begynte å telle pengene hans enda en gang.

Det var nok for dukken og enda litt.
Den lille gutten så oppover og sa stille: "Takk Gud for at du hjalp meg ved å gi meg nok penger!" Så så han på meg og la til, "Jeg spurte i går kveld før jeg sovnet, om at Gud kunne sørge for at jeg hadde nok penger til å kjøpe denne dukken, slik at mamma kunne gi den til min søster. Han hørte meg!  Jeg ønsket også å ha nok penger til å kjøpe en hvit rose for mamma min, men jeg torde ikke å spørre Gud om for mye.

Men han ga meg nok til å kjøpe dukka og en hvit rose. Mamma elsker hvite roser. "

Noen minutter senere kom den gamle damen tilbake. Jeg avsluttet min handlerunde i annen tilstand enn da jeg startet. Jeg kunne ikke få den lille gutten ut av tankene mine. Så husket jeg plutselig en artikkel som hadde stått i lokalavisen for to dager siden, som nevnt at en beruset mann i en lastebil, kolliderte med en annen bil. I denne bilen satt en ung kvinne og ei lita jente. Den lille jenta døde med en gang, og moren ble etterlatt i en svært kritisk tilstand.

Familien måtte bestemme om du vil trekke ut kontakten til den maskinen som holdt henne i livet, fordi den unge kvinnen ikke ville være i stand til å våkne noensinne opp igjen fra komaen hun var i. Hjernen hennes var dø. sa de.
Var dette den lille guttens familien?

To dager etter jeg traff den lille gutten, leste jeg i avisen at den unge kvinnen hadde gått bort. Jeg kunne rett og slett ikke hjelpe for det, men jeg dro til blomsterbutikken og kjøpte en haug av hvite roser. Som jeg ville ha levert.
Jeg dro da like til kirka for begravelsen. Satte meg stille lengst bak i kirka så jeg ikke ble sett.

Hun var der, i kista.  Kista var mørkbrun, og alles øyner ble dratt mot det som lå oppå.

Et bildet av den lille gutten , dukken  og en eneste hvit rose.
Jeg forlot kirka med tårene i strie strømmer nedover kinnene med en  følelsen av at livet mitt hadde blitt forandret for alltid. Den kjærlighet som den lille gutten hadde for hans mor og hans søster var vakkert og varmt, og i en brøkdel av et sekund, hadde en beruset sjåfør tatt alt dette bort fra ham.

Vær så snill. Ikke kjør i beruset tilstand.

Ha en flott dag alle sammen