Sylvia: Den lille jenta på benken

Barfot og skitten satt jenta og så på folk haste forbi. Hun prøvde aldri å snakke med noen eller ta kontakt med de forbipasserende, sa aldri et ord. Mange mennesker gikk forbi i løpet av en dag, og det skjedde aldri at én person stoppet opp noen sekunder for å spørre henne hvordan hun hadde det. Om hun trengte hjelp av noen slag.

Silje bestemte seg for å gå en tur i parken, nysgjerrig om den lille jenta ville fortsatt være der, også i dag. Hun hadde en fridag, og tenkte hun kunne bruke noen få minutter på den lille jenta før hun dro inn til sentrum for å drikke kaffe med venninnene.

Hun hadde sett jenta i parken mange ganger i det hun hastet forbi i ett eller annet ærend hun hadde, men hadde aldri tatt seg tid for å stoppe. Lagt merke til at ingen så i jentas kant engang. Ikke tok seg tid til ett minutt. Dette hadde gnaget henne litt, for jenta så så ensom og forlatt ut.

Nøyaktig på samme sted fant hun jenta sittende i parken. Med det tristeste blikk i øynene. Skuldrene lett framoverbøyde og hodet lett bøyd fremover. I dag hadde Silje bestemt seg for å hjelpe denne lille jenta. Finne ut mer om henne og se hvor hun bodde. Om hun hadde familie i nærheten osv.

Som vi alle vet har en park i storbyen fullt av merkelige mennesker, og er ikke et sted for små barn å leke. Eller være alene. De burde alltid være under oppsyn. Dette bekymret Silje. Denne jenta var alene.

Da Silje begynte å gå mot henne, kunne hun se baksiden av den lille jentas kjole indikerte en misdannelse. Hun skjønte det var årsaken til at folk bare gikk forbi og gjorde ingen forsøk på å hjelpe. Stakkars jenta hadde en kjempe stor kul på ryggen sin.

Silje nærmet seg den lille jenta, og så henne senke blikket for å unngå Siljes medlidenhets blikk.

Hun kunne se formen på ryggen mer tydelig nå. Den ble grotesk formet i en kule lignende greia som gikk nedover hele ryggen hennes. Silje smilte for at jenta skulle forstå hun ikke ville henne noe vondt. Fortelle at alt ville bli ok, og at Silje var der for å hjelpe, for å snakke med henne. Og hadde ikke noe vondt i sine hensikter.

Silje satte seg ned ved siden av henne og åpnet med en enkel liten hei. Den lille jenta virket sjokkert og stammet en hei igjen etter et langt blikk med intens stirring rett inn i øynene til Silje. Silje smilte og jenta smilte sjenert tilbake. De snakket sammen til mørket falt på og parken var helt tom for mennesker. Silje hadde glemt fullstendig alle hennes planer hun hadde hatt for fridagen sin.

Alle var borte fra parken, og de var alene. Endelig spurte Silje jenta endelig hvorfor hun var så trist. Den lille jenta så på henne med et trist ansikt sa ;"Fordi jeg er annerledes."

Silje svarte umiddelbart "ja, det er du virkelig!" og smilte.

Den lille jenta virket som hun ble enda tristere, og sa, "jeg vet."

"Vesle skjønne jente," fortsatte Silje, "du minner meg om en engel. "

Plutselig sto hun oppreist og sa:" Virkelig? "

«Ja, søte deg, du ser ut som en liten skytsengel sendt til å våke over alle de menneskene som går forbi."

Hun nikket med hodet, smilte og sa mens hun spredde vingene sine med et glimt i øyet; "Jeg er."

Jeg var målløs, sikker på at jeg så syner. Så sa hun: "Og siden du har tenkt på noen andre enn deg selv i dag, er min jobb her gjort."

Umiddelbart reiste jeg meg med tårene rennende nedover kinnet, og sa: «Vent, så hvorfor var det ingen av de som hastet forbi her i parken villig til å hjelpe en engel?" Hun så på Silje og smilte, "Du er den eneste som kunne se meg, og du vet det innest i hjerte ditt ». Plutselig var hun borte. Og livet til Silje ble forandret dramatisk.

Så, når du tror du har alt, trenger ikke noe/noen, eller føler at du ikke har tid for noen eller noe annet enn det du driver med.

Dine prioriteringer er rettet kun mot deg selv, og du haster avsted og du ser i grunnen KUN deg selv, husk, det er en engel som alltid våker over deg.