Sylvia: Barn av seksuelle overgrep og mishandling

Så langt tilbake som jeg kan huske, har ord alltid skremt meg. Jeg var livredd for ord. Ikke bare skremte ordene meg, jeg kunne rett og slett ikke fatte den implisitte meningen av en haug av dem.

Jeg måtte lese igjen og igjen det samme avsnitte, og prøvde så desperat jeg kunne, å forstå betydningen av hvert ord eller følge med på hva som skjedde i det som jeg las. Jeg forsto det ikke og måtte lese det enda en gang.

Meget tungt var dette, og jeg visste jeg måtte forstå. Jeg måtte kunne. Jeg måtte ha best karakter på skolen. Sånn var det bare. Jeg måtte lære og forstå.

For å kunne forklare det jeg mente om forståelse, er å si det rett ut, ; Jeg kunne jeg ikke huske hva jeg hadde lest to minutter tidligere. Så mellom ikke å forstå betydningen av det skrevne ord, og heller ikke ha evnen til å beholde det jeg nettopp hadde lest, må jeg si at læring var et mareritt. Hadde jeg har en lærevansker?

Muligens.

Jeg vet i alle fall med sikkerhet at jeg skulle lære Norsk raskt, jeg måtte lære det for min egen del og for å ikke bli satt fast, OG jeg våget ikke annet. Jeg vet jeg har et "snev" av dysleksi, og jeg slet kraftig med å kunne forstå.

Jeg trodde ( som barn) at jeg måtte være mentalt tilbakestående (i mitt sinn), selv om jeg visste bedre. Jeg visste innerst inne at jeg var smart, men fra det til å høre daglig hvor dum jeg var, vel jeg vippet ofte over i å tro det var sant.

Jeg gjemte denne og min andre hemmelighet fra resten av verden.

Jeg fortalte aldri en eneste sjel om dette helt til nå.

Så hva gjorde jeg for å forstå? Vel, i begynnelsen forsto jeg veldig tydelig betydningen av ordet hemmelig. Min intuisjon eller skal jeg si mine beskyttende instinkter var alltid på vakt og veiledet meg til å gjøre hva jeg oppfattet som var nødvendig for å overleve.

Vet ikke helt om jeg kan forklare dette helt riktig for at andre skal forstå hva jeg egentlig mener, men slik var det.

Intuitivt.

Jeg har alltid visst hva jeg skal gjøre, hva som ikke skal gjøre, hva en skal si og hva en ikke må si.
Og ikke minst, hvem jeg burde beskytte.! Og mot HVEM.

Det var ingen ord for å beskrive eller uttrykke hva som skjedde i min verden. Jeg kunne enda ikke forholde meg fullstendig til det Norske språket, og det var vanskelig. Det tok litt tid, men jeg klarte å mestre det tilslutt.

Tenk å bli fortalt, "Det er tid for sengetid."

For å si det som det er, det er ikke noen ord for å beskrive følelsen det ordet gir meg den dag i dag. Tanken gjør meg enda den dagen i dag kvalm

Vel vitende om at det ikke var noen muligheter for meg å kunne "si nei", gjorde jeg stort sett hva som ble forlangt av meg. Jeg la meg, men på vakt. Livredd for hva natta ville bringe.

Med min far sovende med armen drapert over meg de nettene jeg måtte ligge i deres seng for å beskytte min lillesøster, måtte jeg være forsiktig å ikke vekke ham opp ellers ville helvete ha brutt løs.

Jeg måtte sakte vri meg løs fra undersiden av den døde vekten av armen hans. Stå opp sakte, på tærne, plassere den ene foten foran den andre. Bort fra monsteret. Jeg måtte velge hvert trinn med presisjon i et forsøk på å ikke knirker gulvbordene.

En dag ropte søstera mi på meg og sa,: «Han ville aldri skade meg fordi jeg er spesiell." (Her må dere stole på mine ord, ordet spesiell har aldri hatt betydning for meg av noe godt etter denne uttalelsen).

Jeg fortsatte til badet, på huk, sammenkrøpet i hjørnet, overveldet med følelser som jeg ikke hadde noe navn. Jeg husker å ha hørt mamma rope at frokosten var klar.

Panisk vasket jeg ansiktet mitt slik at ingen skulle merke at jeg hadde grått.

Ville jeg få mat i dag tro? Jeg hørte også pappa sto opp. Redselen jaget nedover ryggen min.

Forståelsen av ordets betydning var på denne tiden, utenfor min rekkevidde.

Ord var smertefull; ord hatt ulike assosiasjoner, derfor hadde de forskjellige betydninger. Ord som trygg, tillit, kjærlighet, selvfølelse var langt hinsides min forstand. De var ikke-eksisterende. Med andre ord var det ingen reell erfaring i livet mitt som jeg kunne relatere disse ordene. De implisitte betydninger av ordene hadde ulike foreninger eller vridd betydninger så å si. De tilhørte andre.

Ikke meg.

Berøring var enda en av de ordene som rørte seg i meg.

Den implisitte betydning som jeg kjenner i dag er å vise hengivenhet. Glede, Varme. Kjærlighet.

I dag etter mange år med selvterapi, vet jeg forskjellen mellom trygg berøring og dårlig.

Og jeg er takknemmelig for jeg vet forskjellen.

Men i min verden som et barn av seksuelle overgrep og mishandling, ble det forvrengt og meningen var da å såre.

Det var skummelt og forvirrende. Det gjorde meg syk, skitten og full av skam. Min umiddelbare reaksjon til berøring var å trekke meg unna, Helt til jeg traff han som ble min mann. Jeg priser meg lykkelig over at denne mannen kom min vei. Ble min mann.

For en lykke det er.

Så hva er det jeg vil med å fortelle denne historien?

Hva er budskapet mitt?

Jeg vil med denne historien vise at det virkelig går an å leve etterpå. Selv om en har vokst opp i vanskelige kår, Selv om en hele tiden ble fortalt en ikke var ønsket.

Eller at en ikke hadde verdier.

Jeg vil at en skal vite at hvis en ser inn i seg selv, og ikke søke etter det som var, så kan og vil livet bli bra.

En kan velge den riktige veien å tenke.

Når ble ord for meg noe annet enn noe vondt tro?
Hele tiden på skolen slet jeg, Jeg gjemte min dysleksi så godt ejg kunne. Jeg visste jeg måtte kunne dette, og nå kan jeg.

Jeg måtte lære meg betydningen av ordene. Ikke bare som vi leser, men dypt inni ordet.

Jeg vet mange nå tror jeg er sprø, og det er jeg nok også, Men hva gjør det?
Jeg lærte meg å tolke ord, og selv om det tar meg tid å lese ei bok av og til, fordi jeg vil vite hva forfatteren mente med nettopp DET ordet rett DER, så tror jeg at jeg går dypt inn i forfatteren som skriver i tillegg.

Uansett.