Livet er en gave - Lev det, Nyt det, feire det, og oppfylle det.

Her er enda en slik trist historie. Denne er om ei blind jente, og hennes kjæreste som virkelig kunne se.

En blind jente var meget nedfor og kunne rett og slett ikke fordra seg selv. Rettere sagt, hun hatet seg selv bare fordi hun var blind. Hun hatet alle i sin nærhet, bortsett fra hennes kjæreste. Hun forgudet ham. Han var alltid der for henne. Alltid rett ved hennes side og var en enorm støtte. Han elsket henne.

Han hadde fridd mang en gang, men alltid fått nei. Hun sa om og om igjen at hvis hun bare kunne se verden, ville hun gifte seg med ham øyeblikkelig. 

Hun ville være en "ekte kone" som hun kalte det. Hun ville ikke være en slik kone som ville bli en klamp på foten hans liksom. Så han fikk nei hver eneste gang han fridde. Likevel var han hos henne. Han elsket henne uansett om hun kunne se eller ei.

Det betydde ingenting for ham at hun var blind. Han så jenta inni.

Dette klarte hun ikke å "se".

En dag, donerte noen  endelig ett par øyne til henne. Hun hadde stått på ventelista ganske lenge og var overlykkelig. Endelig skulle hun kunne se alt, inkludert kjæresten.

Hennes kjæreste lå på kne, ved hennes føtter, med en glitrende diamant lysende mot henne da bandasjen ble tatt av henne og spurte: "Nå som du endelig kan se verden,. At du endelig fikk ditt ønske oppfylt, vil du gifte deg med meg?"

Jenta ble sjokkert da hun så at hennes kjæreste var blind. Han hadde holdt dette skjult for henne, trodde hun. Hun var rasende og nektet å gifte seg med ham. Hvem trodde han egentlig han var?

Forsvinn fra meg ropte hun. Hvordan kan du tro jeg vil leve livet mitt med deg? Skal jeg liksom være dine øyner resten av livet?

Hennes kjæreste gikk fra henne oppløst i tårer. Han var blitt vraket.

Noen timer senere skrev han et avskjedsbrev til henne og sa:

"Vær så snill og ta vare på øynene mine, kjære."

Det er rart hvordan den menneskelige hjerne er. Hvordan endringer blir til når statusen endres.

Bare noen gode mennesker husker hvordan livet var før, og som alltid har vært der selv i de mest smertefulle situasjoner.

En har liksom husket en var kalv. Eller husket når de selv led.

Vet ikke helt om jeg klarer å forklare meg riktig, men jeg tror du skjønner hva jeg mener.

En liten ting vil jeg du skal få med deg på veien.

HUSK

Livet er en gave

I dag før du tenker på å si en uvennlig ord,

tenk på at det er noen som ikke kan snakke.

Før du klager over smaken av maten du spiser,

tenk på at noen ikke har noe å spise.

Før du klager på din mann eller kone

tenk på det er noen som trygler Gud for å kunne få en ledsager.

I dag før du klager om livet

tenk på noen som gikk altfor tidlig til himmelen.

Før du klager over dine barn

tenke på det er noen som ønsker barn, men de er ufruktbare.

Før du krangle om ditt skitne huset,

tenke på de menneskene som må leve på gatene.

Og når du er trøtt og klager over jobben din,

tenke på de arbeidsledige, funksjonshemmede og de ​​som ønsket de hadde hatt en jobb.

Det jeg håper du også gjør, er at før du tenker på å peke fingeren eller fordømme en annen,

husk at ikke en av oss er uten synd, og vi har alle en som vi må svare til ved livets slutt.

Når deprimerende tanker river i deg og prøver å trykke deg ned,

sett fram det vakreste smil du har og ansiktet ditt vil lyse.

Husk da å takke Gud for at du er i live og fortsatt kan vandre rundt her på jorda.

Livet er en gave - Lev det, Nyt det, feire det, og oppfylle det.

Ha en vakker dag alle sammen.