Navnet på Byen.

Jeg går her på fortauet, midt i byen.

Hodet mitt er tungt, og det peker rett ned.
Jeg ønsker ikke som så ofte før, å løfte hodet.
Min kropp og sinn, bare føles så dødt og tomt

Et kryss, Jeg endelig når fram,
Hvor jeg alltid er velkommen, selv etter et fryktelig skrik.
Høyre eller venstre, Jeg kan velge.
Fortsetter langs fortauet, med mine nærmeste langs min side.

Mitt fortau er dekket, med sorg, baksnakkelse og smerte.
Jeg er lojal, men denne gaten,  gjør så vondt.
Som jeg fortsetter, min smerte bare vokser seg større .
De skoene jeg har på meg, kalles "du kan ikke være så syk".

Det virker som det er ingen ende i sikte.
Denne ensomme byen, som alltid har natt.
Det er bare så vanskelig, for meg å forlate.
Som jeg hever hodet, og møter sladderens skatt

Et rustent skilt, med navnet på byen.
Det står, "Trist, og ensom", og vi klarer å ødelegge henne også.
Jeg løfter hodet og ser rett frem
Min familie har stått meg tett, jeg smiler og går mot dem. De jeg stoler på mest.

Så byen er livet, jeg vet da det,
og "venner" er de som snakker og ler
De sier så mye om ting de ikke kjenner til
Men hva gjør det, når de et menneske ødelegger vil?

Jeg er glad jeg har familie, og velger min by selv
De såkalte venner, ja, gir mang en tidlig kveld
Mitt klarte de nesten, ved å lyve og baksnakke meg ofte

Jeg løfter mitt hode, og smiler familien velkommen.