fredag 27. april 2012

Ingen vet, ingen kjenner til det utenom meg




Ingen vet, ingen kjenner til det utenom meg
At jeg noen ganger gråter, innvendig,
Når tårene begynner å falle
titter jeg ut fra bak disse veggene
Jeg tror ingen kjenner,nei ingen kjenner, meg

Ingen liker, ingen liker å miste sin innvendige stemme
Den jeg pleide å høre før mitt liv tok et valg
jeg tror ingen kjenner hvor vanskelig det er,
Ingen vet, ingen vet mitt sanne jeg

 

Jeg har mistet mange venner
Jeg tror ingen kjenner til den følelsen
Jeg sa ingen vet, å bli forlatt av venner
ingen bryr seg, om den ekte, meg

Det er vinn eller forsvinn, ikke hvordan du spiller spillet
Og veien til mørket, jeg kan veien
Men jeg tror ingen kjenner,
Ingen vet, hva følelser er

Inni...meg 

I morgen skal jeg være min egen beste venn
Jeg skal våkne opp og starte helt på nytt
Når alle venner er borte, som de snart er
Jeg har min kjære elskede mann og barn igjen

Ingen vet, nei ingen kan vite
Ingen vet rytmen av  mitt
hjertet
Måten jeg overlever når jeg ligger i mørket
Og verden sover. Jeg vil leve livet mitt.

Jeg tror ingen kjenner meg
Ingen vet hvem jeg er.
Ingen vet utenom min elskede, mine barn

barnebarn  og

 
meg


2 kommentarer:

  1. Anonym4.5.12

    Sylvia....et sterkt dikt, som omhandler både svik og lojalitet,indre smerte og gjennomtenkte tanker. De ekte verdier får du også fremhevet....jeg er imponert over din formidlingsevne.

    Jan- Otto

    SvarSlett
  2. Blir helt rørt her Jan Otto. Tusen takk for gode ord.

    SvarSlett

Håper dere legger igjen en kommentar. Ha en flott dag