Femti, seksti, sytti eller mer

Det er dager hvor jeg føler at jeg er alene i denne verden, og synker i et stort havområde uten redningsvest. Det er dessverre et sted der ingen noensinne kommer til å klare å høre min bønn om hjelp.For jeg viser det ikke til noen at jeg trenger hjelp.

Tomt, som om jeg var den eneste personen igjen på denne planeten.

Som om jeg er et lyn som ingen vil ha noe med. Et grusomt støyende lyn som spjerrer himmelen i to. Som roper.

Og det er ene alene min egen skyld.

For alene er jeg ikke.

Min familie er der for å plukke meg opp igjen når jeg faller. Alltid.

Hjelper meg gjennom alle mine vondter og vanskeligheter.

De gir en skulder å gråte på, en hjelpende hånd, visdomsord, og en enorm mengde på kjærlighet som er noe vi alle sammen trenger. Jeg får masse.

Jeg er den jeg er i dag på grunn av dem, og det gjør meg stadig mer takknemlig for familien min. Jeg ville ikke forandre min familie for noe, de er perfekte for meg.

Jeg forstår at jeg eldes. Jo da, jeg er ikke sååå gammel enda, men jeg er på vei. Kroppen hyler og sier oftere og oftere STOPP, eller jeg tenker litt annerledes som bør jeg gjøre det eller det? Når jeg før aldri tenkte den tanken engang.

Sykdommer kommer krypende, og lemmer og muskler blir stive og støle. Å bøye seg og knytte skoene blir vanskeligere enn før, for min verkende rygg sier stopp igjen

Stopp, stopp, hører jeg den roper, men jeg vil ikke lytte.

Jeg nekter.

Tankene fylte meg, og jeg kom fram til dette

Når du blir gammel og grå, og full av søvn,
Jeg sitter nok søvndyssende og nikker ved peisen,

Det er da jeg skal ta ned ei bok fra hylla,
Og langsomt lese, drømmende om den myke utseende langt i det fjerne som øynene en gang hadde, og deres skygger så dype;

Når fremtiden kommer, og jeg følger med
Gammel som femti, seksti sytti og mer,
I sannhet fungerer vi som den ungen vi i grunnen er,
"Barnesykdommer" som gikk oss hus forbi da..
Gjemt under armen, en medtatt bok å lese ha,
Akkurat som den gangen da vi første skole dag var.

Så samle på rosenknoppene mens dere enda kan,
Tiden er i ferd med å fly, og vi med den;
Og husk at den samme blomsten som smiler i dag
Er nok den samme som i morgen dessverre skal dø.

Så ta deg sammen og lytt til livet. Dagen er i dag,

Og lev for alt det du har.

Ha en flott dag alle sammen