Vær deg selv. Det er det du er best til

Det starter uskyldig nok, kanskje første gang du kjenner ditt eget speilbilde.

Du er ikke ennå 1 - 2 år gammel, stående på en krakk ved vasken på badet pusser du tennene , da det plutselig går opp for deg: At det skumm dekkende ansiktet som stråler tilbake fra speilet er deg. Jepp, DEG.

Din egen selvtillit.





Det er en åpenbaring og en lidelse. Menneskelig spedbarn har ingen kapasitet til selvbevissthet, (sies det, men er noe jeg selv betviler sterkt.) Jeg tror at både våre barn og våre barnebarn kjente igjen sitt eget speilbildet lenge før, men tar dette med fordi det er slik det står i de store "vite alt bøkene"

Så, mellom 18 og 24 måneders alder, blir de bevisst sine egne tanker, følelser og fornemmelser, dermed tar de ( vi) alle fatt på et oppdrag som vil bruke mye av deres liv.

For mange, markeres det første sjokket av selverkjennelse, begynnelsen på en livslang søke etter den ene "sanne" jeg og for en følelse av å opptre i samsvar med nevnte selvtillit som kan kalles ekthet.

Et hunger etter autentisitet guider oss i alle aldre og aspekter av livet. Det driver vår utforskning av arbeid, relasjoner, lek og bønn. Tenåringer og tyve åringer prøve ut venner, moter, hobbyer, jobber, elskere, steder og boform for å se hva som passer og hva som er "bare ikke meg." Midt livs mennesker utdyper forpliktelser til karriere, fellesskap, tro og familie som samsvarer med deres selvbilde, eller føler seg fanget i eksistenser som synes ikke sine egne. De "eldres" hensyn til livsvalg med beklagelse eller tilfredshet i stor grad basert på om de var "ærlige" med seg selv.

"Vær deg selv!" Dette er et vanlig råd, ofte gitt før et intervju eller en dato eller en annen anledning når vi trenger å imponere. Høres ut som et merkelig råd, Ikke sant?. Hvordan kunne du ikke være deg selv? Kun du vet beste hvem du er, og du kan aldri bli en annen enn DU.

Vi er alle sammen så opplært til å følge de regler som er opprettet av andre, at vi mister synet av hvem vi egentlig er. Noen mennesker er så fortapt at de ikke vet at de er tapt!

Fra barndommen vi er opplært til å søke godkjenning av andre. Foreldre, lærere, forelesere, arbeidsgivere ... Så mange mennesker vi "må" gjøre til lags. Ikke rart det er så lett å glemme sitt sanne jeg.

Prøv å være deg selv, selv om dine preferanser er svært forskjellige fra de allment aksepterte dem. Det er nøkkelen til frihet og lykke. Hvis du lytter til hva andre sier du vil miste synet av hvem du er og vil aldri finne mot til å være deg selv.

Prøv å finne din egen hobby som ikke er så vanlig. Det kan være ridning, matlaging av indisk mat, lære litt uvanlig språk eller noe sånt. Når du virkelig finner ut  hva du liker, blir du en mye mer interessant person og du får "magnetiske" makt .


Du blir DEG fullt og helt, uten at noen som helst har sagt hva og hvem du bør etterligne.

Jeg hører ofte folk blir frustrert og si "jeg vil bare være meg selv". Det er en god ting å ønske å være seg selv, men uttalelsen er ikke mye hjelp hvis du ikke vet hvem du er, hva som gjør deg lykkelig.
Ofte er det frustrasjonen som kommer til overflaten av at ikke andre mennesker "lar deg være deg selv".  Er i alle fall det mange tror.
Hvordan er det mulig å ikke være deg selv? 

Noen tips om å klare det ELLER?

1.    Finn deg selv og definere deg selv på dine vilkår.
2.    Unngå å dvele ved fortiden  for den vil ikke la deg vokse.
3.    Slutt å bry deg om hvordan folk oppfatter deg.
4.    Vær ærlig og åpen.
5.    Slapp av
6.    Behandl deg selv som du vil behandle din aller beste venn
7.    Utvikle deg og uttrykk din individualitet.
8.    Slutt med å sammenligne deg selv til andre
9.    Følg din egen stil.
10.    Aksepter at noen dager er du duen, og at noen dager er du statuen.

Ha en kjempe fin dag alle sammen
Husk DU er UNIK