Hva ser du søster

Hva ser du søster....

Hva ser du søster i din stue?
En gammel, sur og besværlig frue,
usikker på hånden og fjern i blikket,
litt griset og rotet hvor hun har ligget.

Hun snakker høyt, men hun hører deg ikke,
hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.
Er det hva du tenker? Er det hva du ser?
Lukk øynene opp og SE - der er mer! 

Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her.
Jeg er pike på 10 i et lykkelig hjem
med foreldre og søsken - jeg elsker dem!
Jeg er ungmø på 16 med hjerte som banker
av håp og drøm og romantiske tanker.

Jeg er brud på 20 med blussende kinn.
Jeg er mor med små barn, jeg bygger et
hjem, mot alt som er vondt vil jeg verne dem.
Og barna vokser med gråt og med latter.

Så blir de store, og så er vi atter
to voksne alene og nyter freden
og trøster hverandre og deler gleden
når vi blir femti og barnebarn kommer
og bringer uro og latter hver sommer.

Så dør min mann, jeg blir ensom med
sorgen
og sitter alene fra kveld til morgen,
for barna har egne barn med hjem
det er så mye som opptar dem.
Borte er alle de gode år,
de trygge, glade og vante kår.

Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot, blir snart tatt fra
meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter -
jeg har ikke krefter til dagens plikter.

Mitt hjerte er tungt og håret grått.
Med hørselen skranter det også smått.
Men inne bak skrøpeligheten finnes
det ennå så meget vakkert og minnes;
barndom, ungdom, sorger og gleder,
samliv, mennesker, tider og steder.

Når alderdomsbyrdene tynger meg ned
så synger allikevel minnene med.
Men det som er aller mest tungt å bære
er det at EVIG kan INGENTING være!
Hva ser du søster? - En tung og senil
og trett gammel skrott? - Nei.

Prøv en gang til!
Se bedre etter - alt som du kan finne;
et barn, en brud, en mor, en kvinne!
Se meg som sitter der innerst inne!
Det er MEG du må prøve å se - og finne!



Svaret

BREV TIL BESTE!

Takk, lille Beste, for det du skrev
Vi er meget betatt av ditt brev.
Vi hører din røst, og din milde stemme
Der spør oss, så det er svært å glemme.


Du spør oss, hva vi mon tenker og ser
Når vi farer forbi deg, og snakker og ler.
Er vi tankeløst travle, og overser lett
At du sitter der, så gammel og trett?



Nei, lille Beste, det nager oss titt
At vi strever så meget, og når så litt.
Men de er så mange, og vi er så få,
Og det er så meget vi helst skulle nå.
Men når renslighet og terapi er nådd
Ja, da er jo hele dagen gått.


Og tid til å sitte og lytte stille
Til hva du gjerne fortelle ville
Det ble det for sjeldent – jo, litt det er riktig,Og det var vel egentlig mer viktig.

 

Du ville fortelle om sorger og gleder,
Om minner, om savn, og om gamle steder.
Ditt liv var så rikt, dine minner er skatter
Som vi i vår travelhet ikke fatter.



For vi er så unge, hvordan skal vi lære
Hvordan det er , så gammel å være?
Visste du selv, den gang du var ung
At alder kan gjøre så trett og tung?
Først når vi selv blir gammel og grå
Kan vi vel helt dine tanker forstå ?

For livets sorger er du nå gjemt
Men hva du skrev, har vi ikke glemt.
Du ga oss så meget å tenke på.
Og skjønt vårt svar kan deg ikke nå,

Må vi skrive – for vi er betrodd en flokk
For hvem vi aldri kan gjøre nok.
Og hver gang en gammel er gått bort
Så nager det oss, at vi titt kom til kort.