Sylvia: Kanskje jeg klarer det en dag.

Jeg trenger litt hjelp til å se realitetene som er foran meg

Jeg vet det er forferdelig irriterende når en bil haster i trafikken og har noen forferdelige forbikjøringer som en kronidiot.
Hva med den bilen som tok parkeringsplassen min idet jeg holdt på å bakke inn selv? Ei irriterende kjerring som ikke tenkte på andre enn seg selv?
Jeg må snu tankegangen her. Dette blir litt feil.

Jeg må i stedet tenke på det er ei mamma som er alene om ansvaret for sine barn, og har hastverk så hun skal kunne rekke å handle før hun henter det ene barnet sitt i barnehagen, og rekke heim før det andre kommer fra skolen.

Hun må haste heim igjen etter handlingen og hjelpe til med lekser til sitt andre barn, lage middag, ta oppvasken selv, og kose seg med barna før dagen blir til kveld. Kanskje også kjøre til trening eller annet aktivitet.

Hun må gjøre alt selv.

Jeg må også tenke litt annerledes over de som er så inn i granskogen tatoverte over hele kroppen, og oppfører seg som om de ikke tenker på mer enn dagen i dag, og oppfører seg som de er de eneste på kloden. De jeg mener er dem som virker som de ikke bryr seg om samfunnet, men bare durer frem som om det var kun dem som eide dagen i dag.

Jeg trenger å tenke annerledes. Jeg må se lenger enn at de sluttet skolen, fordi de mente det var så kjipt å gå der. De ville sove lenger om morgenen og feste hele natta samtidig som de bryter seg selv ned og blåser i alle regler og normer i samfunnet.
Og at den tatooeringen ikke betyr noe om dem som menneske.

Jeg vil også prøve å tenke litt annerledes over de som sitter og tigger rundt om i landet.

Jeg åpner alltid pengeboka så mye jeg kan for dem, hver eneste gang jeg treffer på dem, at pengeboka tilslutt er tom når dagen er over.

Jeg har gitt dem mat, og kjøpt kaffekoppen så de hver dag kan få nytrukket kaffe. Men det hjelper dem ikke videre.

Jeg burde i stedet tilbud å kunne hjelpe dem til å komme ut av dypet.

Hjelp trenger jeg også til å ikke dømme andre.

Jeg prøver hver eneste dag å ha øynene åpne og se mennesket, men må innrømme at jeg ikke er slik at jeg klarer fullstendig å overse alle feil og mangler.
Og da snakker jeg spesielt om min egne.

Jeg hører mange tror at jeg selv tror jeg er så feilfri. De skulle bare visst hvor lite feilfri jeg selv tror jeg er. At hver eneste gang jeg får den beskyldningen, blir jeg slått i bakken og finner enda flere feil ved meg selv. Jeg har en haug, og jeg vet om dem alle. Tro meg. Jeg kjenner meg selv nå.

Det gjør vondt å bli dyttet på enda flere feil.
Og det tar lang tid å overbevise meg selv at jeg fremdeles kan finne noe positivt i denne dagen i dag.