Halloween

HALLOWEEN

Halloween - spøkelsenes aften - inntreffer den 31. oktober.

Tradisjonen forbindes vanligvis med USA,

men opprinnelig kommer den fra Irland.I en periode ble Halloween feiret kvelden før Allehelgensdag,

men i senere tid feires Halloween alltid den 31. oktober.

Opprinnelsen

Det Keltiske folket, som levde på de Britiske øyer og

i Nord-Frankrike for mer enn 2000 år siden,

markerte overgangen til et nytt år den 1. november. 

Kelterne mente at det gamle året døde

om kvelden den siste dagen i oktober,

og det nye året ble født om morgenen dagen etter.

Opprinnelig var det en høsttakkefest,

Samhain, hvor solguden ble hyllet for

å ha gitt folket den grøde

de skulle leve av gjennom en lang vinter. 

Samtidig ble dødsgudene hyllet i forbindelse

med det gamle årets bortgang.
Alle slags onde ånder og spøkelser var selvfølgelig

tilstede hele året og over alt,

men i forbindelse med årsskiftet samlet de

seg og ble farligere enn ellers. 

De måtte frem fra sine skjulesteder for å bli med inn

i det nye året,

ellers risikerte de å forsvinne med det gamle.

Med kristendommen ble det innført en

All Saints Day (Allehelgensdag) i mai,

men i det 9. århundre ble dagen flyttet

til den 1. november.

Et annet navn for dagen var

All Hallows’ Even,

som senere ble forkortet til Halloween.

All Saints Day ble en fest

for den kristne død,

men folk ventet fremdeles at spøkelser,

hekser og annet uhyggelig skulle

dukke opp den 31. oktober.

Hekser og spøkelser er de mest

sentrale skikkelsene

i forbindelse med Halloween,

men ellers kan alle slags uhyggelige

skapninger dukke opp.

Mannen med gresskarlykten

Historien om Jack o'Lantern har sin opprinnelse

i en gammel Irsk myte:

Jack var smed, og møtte en gang djevelen på en pub. 

Jack drakk for mye - som han ofte gjorde - 

og han var nær på å havne i den ondes klør. 

Da Jack tilbød sin sjel for å få en siste drink, forvandlet

djevelen seg til en mynt til å betale drinken med. 

Jack tok mynten, men stakk den raskt ned i pengepungen sin. 

Der hadde han også et sølvkors liggende,

og dermed kunne djevelen ikke forvandle seg igjen. 

Jack nektet å slippe ham ut før djevelen

hadde gått med på å vente et helt år

før han innkrevet betalingen for drinken.

Et år senere var djevelen der igjen og krevet Jacks sjel.- Javel, sa Jack, men først vil jeg at du gir meg et eple fra treet der.
- Det gjør vel ingenting, tenkte djevelen,

og hoppet opp på Jacks skuldre for å nå eplet.
Samtidig tok smeden opp kniven og skar et kors i barken på treet. 

Dermed ble djevelen svevende i luften,

 

og Jack forlangte at djevelen aldri mer skulle kreve hans sjel. 

Djevelen så ingen annen utvei enn å gi ham det løftet.

Da Jack med tiden døde kom han ikke inn i himmelen

på grunn av sitt tvilsomme liv. 

Også i helvetet ble han avvist -

djevelen hadde jo lovet aldri å ta Jacks sjel.

 Gå tilbake dit du kom fra, sa djevelen.
Det var mørkt, kald og blåsende,

så Jack ba om å få en lykt for å lyse opp veien.  

Da tok djevelen et stykke kull fra

helvetets evig brennende ild og kastet det mot Jack. 

For å hindre at ilden ble blåst ut av vinden,

la Jack kullstykket i en hul kålrot.

Siden den gang  er Jack dømt til  å vandre i mørket

som et symbol på alle fortapte sjeler

- Jack of the Lantern. 

I nattemørket på årets siste dag kan han sees -

hans lykt blafrer i vinden mens han forgjeves leter etter et hjem . . . .

Jack of the Lantern (Jack o’Lantern) er nevnt i et skrift fra 1750,

men da handlet det om en vekter med lykt.

Under den store sultkatastrofen

i Irland 1854 - 1860,

emigrerte 700 000 irlendere til USA. 

De tok med seg tradisjonene med

Halloween og Jack o’Lantern. 

I USA var ikke kålrot vanlig -

derfor ble gresskar tatt i bruk i stedet.

Halloween-maskeradene

Helt fra de tidligste tider har folk båret masker

når ulykker og annen styggedom har truet,

de mente at demonene som stod bak ulykkene

ble skremt av maskene.

Også etter at Halloween hadde overtatt

for Samhain følte folk seg utrygge om høsten. 

Det ble kaldt og mørkt, 

men grøden var i hus,

og husene var trygge og varme.

Folk trodde at i Halloween-natten steg alle

usalige sjeler opp av gravene

for å søke seg til varmen i sine tidligere hjem. 

I redsel for å bli hjemsøkt bar folk som gikk ut

etter mørkets frembrudd masker

for ikke å bli gjenkjent, og de plasserte mat og gaver

foran dørene for å blidgjøre spøkelsene. 

Man begynte også å skjære ut ansikter

i kålrøtter og sette lys i dem,

de skulle forestille fordømte og farlige

ånder og skremme spøkelsene på flukt.

I lange tider har barn kledd seg ut som spøkelser,

hekser, gnomer o.l. for å skremme naboene.

Allerede kelterne innførte tradisjonen

med å spille naboene forskjellige puss,

som eksempelvis å løfte porten av

hengslene eller å velte uthuset.

Den nåværende tradisjonen med "Trick or Treat"

kom først for ca. 40 år siden. 

Det ble da vanlig at folk som ikke ga

godterier og gaver til "spøkelsene"

ble utsatt for forskjellige typer for "hevn".  

Etterhvert har "hevnen"

stort sett forsvunnet -

resultatet for "spøkelsene" er nå i alminnelighet

en stor samling godterier . . . .

Kelterne innførte også tradisjonen

med å ta opp epler med

munnen fra en tønne med vann. 

Dette var en hyllest til den romerske

gudinnen for innhøstingen,

Pomona, og skulle gi et godt år.

Forløperen for Halloween er opprinnelig en

eldgammel, hedensk skikk.

Den keltiske festivalen Samhain i England

og Irland ble feiret 31. oktober,

som var nyttår i både keltisk

og angelsaksisk tradisjon.

Det var regnet som en farlig natt,

og man brant store bål på bakketoppene

for å skremme bort onde ånder.

Datoen falt også sammen med dagen

gjeterne vendte tilbake fra beite,

og lover og eiendomsfeste ble fornyet.

De dødes sjeler var antatt å besøke

sine tidligere hjem på denne dagen,

og man gjorde seg etter hvert bruk av nifse symboler –

spøkelser, hekser, svarte katter og alle slags demoner.

Folk kledte seg slik de antok

overnaturlige vesener så ut, for å lure dem bort.

Det var nå man skulle blidgjøre

de overnaturlige kreftene som styrte naturen.

I tillegg var denne kvelden ansett som den beste tiden

for å spå om ekteskap, lykke, helse og død.

Også i Norge var det knyttet forestillinger

om overnaturlige hendelser natt til 1. november.

Hvis man husket drømmene man hadde

 hatt denne natten, ville de gå i oppfyllelse.

 Kirken forsøkte å stoppe de hedenske tradisjonene,

og innførte allehelgensdag

1. november som en minnedag for de kristne helgenene.

Flere av de hedenske skikkene overlevde kristningen

og levde videre som folkelig fest.

Det var immigrantene, særlig de irske, som introduserte

Halloween-feiringen for nordamerikanerne

på slutten av 1800-tallet.

Da var den som oftest anført av gutter og unge menn,

og etter hvert ble Halloween brukt som

en anledning for fattigfolk til å tigge.

Ikke sjelden oppstod det hærverk i kjølvannet av feiringen.

Myndighetene måtte gripe inn og organisere feiringen,

og med tiden fikk Halloween den form vi kjenner –

 med sine opptog av barn, iført nifse forkledninger og

”dødningehoder” av utskårne gresskar med lys inni.

Tigging på dørene, ”trick-or-treat”

(som gjerne kan oversettes med ”knep eller knask”) er vanlig.

I denne formen blir Halloween først og fremst forbundet

med amerikansk barnekultur.

Skikkens symboler (som fargene svart og oransje,

gresskar og skjeletter)

og markedsføringen av dem har gitt

skikken stor gjennomslagskraft,

også her i Norge, hvor den har blitt svært populær de siste årene.

Halloween er altså kvelden før

allehelgensdag 1. november,

og denne dagen har tradisjoner her i landet.

Den ble kalt helgemesse eller aldermesse

og var merket av på primstaven som minnedag

for de helgener som ikke hadde fått sin egen dag.

Den feires på forskjellige datoer:

I den romersk-katolske kirke blir

dagen vanligvis feiret 1. november,

og datoen ble fastsatt av

pave Gregor IV på 800-tallet.

Tidligere ble allehelgensdag feiret 13. mai,

og i den gresk-ortodokse kirke feires dagen

første søndag etter pinse.

I Norge, både i statskirken og i

Den katolske kirke, er allehelgensdag

lagt til første søndag

i november som en festdag til minne om de døde –

for den katolske kirke til minne om helgener og martyrer.

Tradisjonelt var dagen ansett som

en halv helligdag og en viktig merkedag for været –

man kunne gjerne vente ”helgemesseflom”,

og regn på dagen ville vare i sju uker.

En opprinnelig katolsk skikk som fortsatt praktiseres i Norge,

er å stelle gravene til sine kjære og sette ut lys denne dagen.

Alle sjelers dag den 2. november

er mindre kjent i Norge,

som minnedag falt den bort etter reformasjonen.

I den katolske kirke er alle sjelers dag en messedag

som inngikk i kirkeåret ca. år 1000.

Den ble holdt for de døde som

ikke hadde fått lest sjelemesse over seg

og derfor fortsatt befant seg i skjærsilden.

Feiringen hadde en viss

utbredelse i folketradisjonen.

Den var noen steder avmerket på primstaven

i form av en menneskefigur.

Det het seg at man burde vokte seg vel for

å arbeide denne dagen, det var forbundet med uhell.

Videre skulle man ikke smelle i dørene,

for da ville en sjel kunne komme i klemme.

Overtroen var også forbundet med

straff fra sjelene i skjærsilden,

som kunne vise seg på jorden og hjemsøke

dem som hadde gjort dem urett mens de levde.

Datoen var innarbeidet i de fleste

kirkesamfunn på slutten av 1400-tallet,

og valgt for å følge allehelgensdag.

Etter å ha feiret alle medlemmene

av kirken som var i himmelen,

skulle man dagen etter feire minnet

om sjelene som ble antatt

å befinne seg i skjærsilden.

Å minnes de døde er dermed felles

for de forskjellige minnedagene

og festene som holdes i overgangen

mellom oktober og november