HALLOWEEN
Halloween - spøkelsenes aften - inntreffer den 31. oktober. 
Tradisjonen forbindes vanligvis med USA, 
men opprinnelig kommer den fra Irland.I en periode ble Halloween feiret kvelden før Allehelgensdag, 
men i senere tid feires Halloween alltid den 31. oktober.
Opprinnelsen
Det Keltiske folket, som levde på de Britiske øyer og 
i Nord-Frankrike for mer enn 2000 år siden, 
markerte overgangen til et nytt år den 1. november.  
Kelterne mente at det gamle året døde 
om kvelden den siste dagen i oktober, 
og det nye året ble født om morgenen dagen etter.
Opprinnelig var det en høsttakkefest, 
Samhain, hvor solguden ble hyllet for 
å ha gitt folket den grøde 
de skulle leve av gjennom en lang vinter. 
Samtidig ble dødsgudene hyllet i forbindelse 
med det gamle årets bortgang.
Alle slags onde ånder og spøkelser var selvfølgelig
Alle slags onde ånder og spøkelser var selvfølgelig
tilstede hele året og over alt, 
men i forbindelse med årsskiftet samlet de 
seg og ble farligere enn ellers.  
De måtte frem fra sine skjulesteder for å bli med inn 
i det nye året, 
ellers risikerte de å forsvinne med det gamle.
Med kristendommen ble det innført en 
All Saints Day (Allehelgensdag) i mai, 
men i det 9. århundre ble dagen flyttet 
til den 1. november. 
Et annet navn for dagen var 
All Hallows’ Even, 
som senere ble forkortet til Halloween. 
All Saints Day ble en fest 
for den kristne død, 
men folk ventet fremdeles at spøkelser, 
hekser og annet uhyggelig skulle 
dukke opp den 31. oktober.
Hekser og spøkelser er de mest 
sentrale skikkelsene 
i forbindelse med Halloween, 
men ellers kan alle slags uhyggelige 
skapninger dukke opp.
Mannen med gresskarlykten
Historien om Jack o'Lantern har sin opprinnelse 
i en gammel Irsk myte:
Jack var smed, og møtte en gang djevelen på en pub.  
Jack drakk for mye - som han ofte gjorde -  
og han var nær på å havne i den ondes klør.  
Da Jack tilbød sin sjel for å få en siste drink, forvandlet 
djevelen seg til en mynt til å betale drinken med.  
Jack tok mynten, men stakk den raskt ned i pengepungen sin.  
Der hadde han også et sølvkors liggende, 
og dermed kunne djevelen ikke forvandle seg igjen.  
Jack nektet å slippe ham ut før djevelen 
hadde gått med på å vente et helt år 
før han innkrevet betalingen for drinken.
Et år senere var djevelen der igjen og krevet Jacks sjel.- Javel, sa Jack, men først vil jeg at du gir meg et eple fra treet der.
- Det gjør vel ingenting, tenkte djevelen,
- Det gjør vel ingenting, tenkte djevelen,
og hoppet opp på Jacks skuldre for å nå eplet.
Samtidig tok smeden opp kniven og skar et kors i barken på treet.
Samtidig tok smeden opp kniven og skar et kors i barken på treet.
Dermed ble djevelen svevende i luften, 
og Jack forlangte at djevelen aldri mer skulle kreve hans sjel.  
Djevelen så ingen annen utvei enn å gi ham det løftet.
Da Jack med tiden døde kom han ikke inn i himmelen 
på grunn av sitt tvilsomme liv.  
Også i helvetet ble han avvist - 
djevelen hadde jo lovet aldri å ta Jacks sjel.
 Gå tilbake dit du kom fra, sa djevelen.
Det var mørkt, kald og blåsende,
Det var mørkt, kald og blåsende,
så Jack ba om å få en lykt for å lyse opp veien.   
Da tok djevelen et stykke kull fra 
helvetets evig brennende ild og kastet det mot Jack.  
For å hindre at ilden ble blåst ut av vinden, 
la Jack kullstykket i en hul kålrot.
Siden den gang  er Jack dømt til  å vandre i mørket 
som et symbol på alle fortapte sjeler 
- Jack of the Lantern.  
I nattemørket på årets siste dag kan han sees - 
hans lykt blafrer i vinden mens han forgjeves leter etter et hjem . . . .

Jack of the Lantern (Jack o’Lantern) er nevnt i et skrift fra 1750, 
men da handlet det om en vekter med lykt.
Under den store sultkatastrofen 
i Irland 1854 - 1860, 
emigrerte 700 000 irlendere til USA.  
De tok med seg tradisjonene med 
Halloween og Jack o’Lantern.  
I USA var ikke kålrot vanlig - 
derfor ble gresskar tatt i bruk i stedet.
Halloween-maskeradene
Helt fra de tidligste tider har folk båret masker 
når ulykker og annen styggedom har truet, 
de mente at demonene som stod bak ulykkene 
ble skremt av maskene.
Også etter at Halloween hadde overtatt 
for Samhain følte folk seg utrygge om høsten.  
Det ble kaldt og mørkt,  
men grøden var i hus, 
og husene var trygge og varme.
Folk trodde at i Halloween-natten steg alle 
usalige sjeler opp av gravene 
for å søke seg til varmen i sine tidligere hjem.  
I redsel for å bli hjemsøkt bar folk som gikk ut 
etter mørkets frembrudd masker 
for ikke å bli gjenkjent, og de plasserte mat og gaver 
foran dørene for å blidgjøre spøkelsene.  
Man begynte også å skjære ut ansikter 
i kålrøtter og sette lys i dem, 
de skulle forestille fordømte og farlige 
ånder og skremme spøkelsene på flukt.
I lange tider har barn kledd seg ut som spøkelser, 
hekser, gnomer o.l. for å skremme naboene.
Allerede kelterne innførte tradisjonen 
med å spille naboene forskjellige puss, 
som eksempelvis å løfte porten av 
hengslene eller å velte uthuset.

Den nåværende tradisjonen med "Trick or Treat" 
kom først for ca. 40 år siden.  
Det ble da vanlig at folk som ikke ga 
godterier og gaver til "spøkelsene" 
ble utsatt for forskjellige typer for "hevn".   
Etterhvert har "hevnen" 
stort sett forsvunnet - 
resultatet for "spøkelsene" er nå i alminnelighet 
en stor samling godterier . . . .
Kelterne innførte også tradisjonen 
med å ta opp epler med 
munnen fra en tønne med vann.  
Dette var en hyllest til den romerske 
gudinnen for innhøstingen, 
Pomona, og skulle gi et godt år.

Forløperen for Halloween er opprinnelig en 
eldgammel, hedensk skikk. 
Den keltiske festivalen Samhain i England 
og Irland ble feiret 31. oktober, 
som var nyttår i både keltisk 
og angelsaksisk tradisjon. 
Det var regnet som en farlig natt, 
og man brant store bål på bakketoppene 
for å skremme bort onde ånder. 

Datoen falt også sammen med dagen 
gjeterne vendte tilbake fra beite, 
og lover og eiendomsfeste ble fornyet. 
De dødes sjeler var antatt å besøke 
sine tidligere hjem på denne dagen, 
og man gjorde seg etter hvert bruk av nifse symboler – 
spøkelser, hekser, svarte katter og alle slags demoner. 

Folk kledte seg slik de antok 
overnaturlige vesener så ut, for å lure dem bort. 
Det var nå man skulle blidgjøre 
de overnaturlige kreftene som styrte naturen. 
I tillegg var denne kvelden ansett som den beste tiden 
for å spå om ekteskap, lykke, helse og død.

Også i Norge var det knyttet forestillinger 
om overnaturlige hendelser natt til 1. november. 
Hvis man husket drømmene man hadde
 hatt denne natten, ville de gå i oppfyllelse. 
 Kirken forsøkte å stoppe de hedenske tradisjonene, 
og innførte allehelgensdag 
1. november som en minnedag for de kristne helgenene. 

Flere av de hedenske skikkene overlevde kristningen 
og levde videre som folkelig fest. 
Det var immigrantene, særlig de irske, som introduserte 
Halloween-feiringen for nordamerikanerne 
på slutten av 1800-tallet. 
Da var den som oftest anført av gutter og unge menn, 
og etter hvert ble Halloween brukt som 
en anledning for fattigfolk til å tigge. 

Ikke sjelden oppstod det hærverk i kjølvannet av feiringen. 
Myndighetene måtte gripe inn og organisere feiringen, 
og med tiden fikk Halloween den form vi kjenner –
 med sine opptog av barn, iført nifse forkledninger og 
”dødningehoder” av utskårne gresskar med lys inni.
Tigging på dørene, ”trick-or-treat” 
(som gjerne kan oversettes med ”knep eller knask”) er vanlig. 
I denne formen blir Halloween først og fremst forbundet 
med amerikansk barnekultur. 

Skikkens symboler (som fargene svart og oransje, 
gresskar og skjeletter) 
og markedsføringen av dem har gitt 
skikken stor gjennomslagskraft, 
også her i Norge, hvor den har blitt svært populær de siste årene. 
Halloween er altså kvelden før 
allehelgensdag 1. november, 
og denne dagen har tradisjoner her i landet. 
Den ble kalt helgemesse eller aldermesse 
og var merket av på primstaven som minnedag 
for de helgener som ikke hadde fått sin egen dag. 
Den feires på forskjellige datoer: 
I den romersk-katolske kirke blir 
dagen vanligvis feiret 1. november, 
og datoen ble fastsatt av 
pave Gregor IV på 800-tallet. 

Tidligere ble allehelgensdag feiret 13. mai, 
og i den gresk-ortodokse kirke feires dagen 
første søndag etter pinse. 
I Norge, både i statskirken og i 
Den katolske kirke, er allehelgensdag 
lagt til første søndag 
i november som en festdag til minne om de døde – 
for den katolske kirke til minne om helgener og martyrer. 

Tradisjonelt var dagen ansett som 
en halv helligdag og en viktig merkedag for været – 
man kunne gjerne vente ”helgemesseflom”, 
og regn på dagen ville vare i sju uker. 
En opprinnelig katolsk skikk som fortsatt praktiseres i Norge, 
er å stelle gravene til sine kjære og sette ut lys denne dagen. 
Alle sjelers dag den 2. november 
er mindre kjent i Norge, 
som minnedag falt den bort etter reformasjonen. 

I den katolske kirke er alle sjelers dag en messedag 
som inngikk i kirkeåret ca. år 1000. 
Den ble holdt for de døde som 
ikke hadde fått lest sjelemesse over seg 
og derfor fortsatt befant seg i skjærsilden. 
Feiringen hadde en viss 
utbredelse i folketradisjonen. 
Den var noen steder avmerket på primstaven 
i form av en menneskefigur. 

Det het seg at man burde vokte seg vel for 
å arbeide denne dagen, det var forbundet med uhell. 
Videre skulle man ikke smelle i dørene, 
for da ville en sjel kunne komme i klemme. 
Overtroen var også forbundet med 
straff fra sjelene i skjærsilden, 
som kunne vise seg på jorden og hjemsøke 
dem som hadde gjort dem urett mens de levde. 
Datoen var innarbeidet i de fleste 
kirkesamfunn på slutten av 1400-tallet, 
og valgt for å følge allehelgensdag. 

Etter å ha feiret alle medlemmene 
av kirken som var i himmelen, 
skulle man dagen etter feire minnet 
om sjelene som ble antatt 
å befinne seg i skjærsilden. 
Å minnes de døde er dermed felles 
for de forskjellige minnedagene 
og festene som holdes i overgangen 
mellom oktober og november










 
 




















