Et stille portrett på veggen

En gang i fremtiden, da jeg har blitt et stille portrett på veggen,
Vil jeg bli glemt helt? 
Vil noen vite om mine særegenheter?
Vil noen huske denne skuffen 
som jeg med barnebarna har delt?
Fylt med gjenstander som er skarpe, 
glatte og ja spisse er de og,
Kjenner de meg godt nok til å vite om det?

Vil de finne fram til den gamle eska 
jeg har innerst i et skap?
I denne eska jeg i perioder nesten daglig har sett,
Jeg titter ofte på bildene, 
ofte lenge på de i svart og hvit,
Ansikter stolte, så nydelige og rolige. 
Å, hvis jeg bare visste hvem alle var.


Hvis de som før eide disse herlige bildene 
hadde skrevet navnet bak alle som en
Disse fremmede i en eske, 
som jeg har gjemt dypt inn i et skap
Vil det være noen å fortelle om navnene 
på disse menneskene da mine dager er talte?
Deres navn og alle deres minner går de virkelig tapt blant mine sokker.


Vil de lure på hvordan livet deres var? 
Eller vil de bli kastet bort?
Disse ansiktene fra en svunne tid, 
var en gang del av min arv
Vil de noensinne komme til liv igjen? 
Vil også våre ansikter svinne hen?
Ansiktene og minnene av de bildene vi tar i dag?
Hvem vil bli værende igjen, for å fortelle hvem de var?


Kan dette bli skjebnen en dag vi alle er borte,
Uten et navn å vise til, som kunnet vært skrevet med omhug bak
Mine tanker går til at en dag kan det være meg og mine på disse 
gjemte fotografiene
Som er i denne fremmede eska, gjemt bak sokker i et skap
Hvis bare noen ville ta seg tid til å fortelle: hvem, hva, hvor, eller når, Så ville alle vite hvem det var.


Hvis vi bare ville huske at alt på bilde engang skjedde.
Så ville også det gå i arv
Og også med hvem det skjedde.
Vi ville da aldri bare bli et stille portrett på veggen deres da.

Ha en flott dag alle sammen.