Barnebarna har forandret livet mitt

I vurderingen av temaet hvordan barnebarna har forandret livet mitt, visste jeg umiddelbart  "hva" det var at jeg ønsket å formidle.

Utfordringen jeg satte for meg selv, var hvordan gjøre det på en måte som ikke høres ut som "Musikken i mine ører".

Jeg ønsker i stedet å svare på spørsmålet i den mest sannferdige måte jeg kan. Men, jeg slet litt i å finne ut "hvordan" det var best å gjøre det.

Betingelseløs kjærlighet er noe som alle mennesker streber etter. Kjærlighet er noe som vi ikke kan eller bør leve uten. Det styrker oss, inspirerer oss, motiverer oss, og beveger oss på måter som vi ikke engang gjenkjenner før det har truffet oss med full styrke.

Det gir oss mot, det lærer oss å stole på andre enn oss selv, og det gir oss mye trengt håp. Er ikke kjærligheten i seg selv det sanne svaret? Svaret ligger i hvordan vi bruker, som elsker  å leve våre liv.

Det som har mest forandret livet mitt, er mine barnebarn. Det er ikke ment å ta bort noe som helst fra mine barn. Jeg elsker både min datter og min sønn med hver fiber av min eksistens. De er, og vil alltid være kilden til de største gledene og kjærlighet i livet mitt.

Det er heller ikke ment å ta vekk noe som helst fra mannen min som er min sjelefrende, min ridder i skinnende rustning, min beste venn, og det fineste menneske jeg noensinne har kjent. Som jeg elsker overalt på denne jord. Imidlertid møtte jeg min mann i en alder av 14 og jeg hadde mine barn tidlig i livet, henholdsvis var jeg 19 1/2 og 22 da de kom til verden.                                                                                                   
Jeg var ung og dum og uvitende på dette tidspunktet for den sanne betydning at disse vidunderlige menneskene kunne virkelig ha på meg.

Ikke misforstå meg. Mine barn har positivt påvirket mitt liv i hundrevis av forskjellige måter. De ER LIVET for meg. Det jeg prøver å si er at hadde jeg vært enda mer åpen og forstått hvordan jeg mottok alt på den tiden jeg fikk dem, kunne jeg vært en mye bedre mor enn det jeg har vært, og er.

Hvilket leder meg til nåtiden.

Hvorfor er jeg klar nå, villig og i stand til å la mine elskede og bedårende barnebarn få den evnen til å gjøre noe jeg ikke ville, eller kunne ikke la mine egne barn å gjøre? La dem få "fritt spillerom?"

Jeg tror ikke at det er et enkelt svar på det spørsmålet. Jeg tror det er delvis modenhet. Jeg tror det er delvis min nyvunne styrke.

Jeg tror det har alt å gjøre med det faktum at jeg nå kan akseptere at jeg er en ufullkommen menneske akkurat som alle andre ufullkomment mennesker på jorden. Jeg mistenker at jeg tilbrakte så mange år på å finne ut hvordan jeg kunne være så perfekt slik at jeg "kunne" bli elsket, at jeg kunne ha gått glipp liv og fullkommen kjærlighet helt. Men det betyr også at "jeg våknet opp og luktet kaffen." Jeg fant Min elskede mann TJ som er hele mitt liv. Min eksistens'. Han viste vei til et vidunderlig liv sammen med han i kjærlighet. Jeg var og er heldig.

Da jeg var barn tenke jeg ikke som andre barn. Jeg ble ikke oppdratt som et barn. Jeg hadde ikke engang tid til å være et barn. Jeg var opptatt med å hjelpe min mor, og mine liksom besteforeldre.

Jeg visste det var mitt ansvar og min rolle på den tiden. Det var ganske enkelt ikke tid igjen for meg å være et barn. Selvfølgelig er jeg sikker på at det jeg mislikte det den gangen, i det minste noe var av nytte. Jeg er tross alt menneske. Jeg, i det minste på et visst nivå, klarte å lære livets realiteter og har mye igjen selv med den barndommen jeg hadde.

Jeg sier ikke at jeg liker noe som helst av det som min barndommen hadde, men jeg vet jeg har lært hva som er riktig og galt. Hva en barndom skal og hva den IKKE skal innholde.

Mine tidlige barndoms erfaringer har bidratt til å forme meg til den jeg er i dag, hele meg -  de gode, de dårlige sidene av meg.

Poenget jeg prøver å gjøre her er at jeg gikk glipp av en masse ting som barn tar for gitt i dag. Som turer med foreldrene til parken, sove ute i telt med venner, spille cowboyer og indianere eller bare løpe rundt om og leke rett og slett. Normale, hverdagslige barndomstid ting. Jeg var opptatt med matlaging, rengjøring og stryke av klær. Det å passe på lillesøsteren min var den største oppgaven jeg hadde. Jeg vet jeg gikk glipp av mye. Det jeg skriver her er ikke ment som en klage. Det er bare et faktum.

Mine barnebarn har imidlertid tillatt meg å gjenerobre det jeg savnet i min barndom. Jeg elsker det når mine barnebarn ringer meg på Skype eller i telefonen for å si de er glad i meg. Eller -- Jeg smelter når jeg de sier     "I Love you." Og når de kommer på besøke, elsker jeg bare lyden av dem. Uansett om de bråker eller om latteren eller plundringen fyller huset.

Min kjærlighet til barnebarnene mine, gjør at jeg virkelig er velsignet. Jeg kan snakke med dem i telefonen/ skype når jeg vil. Jeg kan se dem nesten når jeg vil. Jeg er velsignet at mine barnebarn vil være hos meg. De trives hos meg. Og jeg sammen med dem. De kan komme med spørsmål, og søke råd- Jeg elsker det.

Og når jeg er sammen med dem, er jeg fri til å være et barn igjen. Jeg kan vise min kjærlighet til dem uten å måtte lukke noe som helst inne. De løper og leker. De leker gjemsel. Har med seg venner heim til meg. Vi synger tåpelige sanger. Eller spiller et spill.  Vi baker småkaker til jul og peppermynte dropsene er et must.. Eller vi kan bare sitte og prate. Det minste barnebarnet som er kun 5 mnd. nå,  har jeg allerede klart å knytte et enormt sterkt bånd til. Avstanden mellom oss i mil skal ikke ødelegge vårt forhold. Aldri. Ei vidunderlig solstråle er hun.

Med mine barnebarn, kan jeg være nøyaktig hvem jeg er, bare ren og skjær gamle farmor/mormor. Den farmora/mormora som spiller spill og leker, den farmora som vil lese eventyr om prinser og prinsesser i langt vekk et sted, som bare tilfeldigvis har navnene deres. Og historiene som alltid forandrer seg. Aldri lik den de hørte sist. Det er alt jeg trenger å være, bare farmor/mormor. Det er uten tvil den mest dyrebare gaven som noen kan gi et annet menneske: Retten til å være bare hvem de er.

Jeg trenger ikke å være rik eller se ut på en bestemt måte eller gjøre noe på en bestemt måte. Jeg trenger ikke å være tynn eller pen eller smart eller morsom. Alt jeg trenger å være er meg og det er ganske enkelt nok for mine barnebarn. Uten å vite det, er det akkurat det jeg søkte hele mitt liv og nå har jeg det. Det har ikke kostet meg noe. Faktisk har det gitt meg sann lykke. Det, mine venner, er nøyaktig hvordan mine barnebarn forandret livet mitt!