Sylvia: Min mor hadde bare ett øye.

Denne historien har jeg en gang for veldig lenge siden hørt. Ikke helt slik jeg skriver den, altså ikke helt sånn den var opprinnelig, men noe lignende. Jeg føler meget sterkt for denne historien, og vil prøve å gjengi den her.

Jeg har i alle fall aldri glemt den.

Min mor hadde bare ett øye.

Min mor hadde bare ett øye. Og jeg hatet henne inderlig ... Hun var slik at jeg ble så forlegen av hennes nærvær. Hennes jobb var at hun kokte på skolen. Kokte for både elever og lærere for å spe på økonomien for familien sin.

Jeg husker denne ene dagen i løpet av barneskolen hvor mamma kom for å si hei til meg. Jeg var så flau. Kunne ha krøpet under en stein og bare forsvunnet.

Hvordan kunne hun gjøre dette mot meg? Jeg ignorerte henne, kastet henne en hatefull blikk og løp ut. Den neste dagen på skolen kom en av mine klassekamerater sa æaaasjj, moren din har bare ett øye! Så ekkelt !

Jeg ønsket å begrave meg selv under en stein og bare forsvinne fra jordens overflate. Jeg ønsket også at mamma ville forsvinne. Jeg konfronterte henne den dagen og sa: "Hvis du bare skal gjøre meg til latter, hvorfor kan du ikke bare dø?"

Min mor reagerte ikke ... jeg reagerte ikke engang et sekund over hva jeg hadde sagt, fordi jeg var så full av sinne mot henne. Jeg var så flau.

Jeg var fullstendig uvitende om hennes følelser. Hennes tanker.

Jeg ville flytte ut av huset vi bodde i, og ikke ha noe som helst med henne å gjøre. Så jeg studerte virkelig hardt på skolen, og fikk en sjanse til å reise utenlands for å studere.
Langt borte fra mamma.

Giftet meg, kjøpte et hus og stiftet familie. Jeg var fornøyd med livet mitt, mine barn og komforten jeg hadde klart å skape.
Livet var perfekt.

Så en dag, kom min mor for å besøke meg. Hun hadde ikke sett meg på mange år og hadde ikke engang møtt barnebarna sine. Jeg hadde aldri fortalt noen av mine at hun eksisterte engang.
Alle trodde hun var død.

Hun sto ved døren, og barna mine lo av henne, .Jeg ble helt fra meg og ropte av full hals om hvordanhun virkelig våget seg å komme til MITT hus ubedt?? Jeg skrekvirkelig til henne: «Hvordan våger du å komme til mitt huset og skremme vettet av mine barn! KOM DEG VEKK HERFRA ØYEBLIKKELIG! "

Min mor svarte stille: «Å, jeg er så lei meg. Jeg må ha fått feil adresse. Jeg beklager jeg forstyrrer. Hun bakket forsiktig ned trappa og forsvant ut av syne.

Et års tid senere, kom det et brev i postkassa med innbydelse til skole gjenforening .

Så jeg løy til min kone og sa jeg skulle på en forretningsreise, og dro. Etter gjenforeningen gikk jeg til den gamle rønna ( huset der jeg kom fra) bare ut av nysgjerrighet.

Mine naboer sa at min mor var død. Hadde dødd etter en lang tids sykdom og med masse smerter. Jeg felte ikke en eneste tåre. De ga meg et brev som hun hadde bedt dem å gjøre, hvis jeg dukket opp, for det var noe hun hadde ønsket at jeg skulle ha. Ville jeg skulle vite.

I brevet sto det :

«Min kjæreste sønn,

Jeg tenker på deg hele tiden. Jeg beklager at jeg kom til ditt vakre hjem og skremte barna dine. Det var ikke meningen.

Jeg var så glad da jeg hørte at du skulle komme for gjenforeningen., men jeg klarte ikke å komme ut av sengen for å se deg. Treffe deg. Det ville varmet meg enormt å bare å ha sett deg. Men livet ville det anderledes.
Jeg ville så gjerne bare ha holdt deg en siste gang før jeg forlot denne jorda, men det ble dessverre ikke slik jeg hadde håpet på.

Jeg beklager at jeg var en konstant forlegenhet til deg da du vokste opp. Det var ikke min intensjon. Jeg prøvde bare å være der for deg.

Du ser ........ da du var veldig lite, var du i en ulykke som gjorde at du mistet øyet ditt.

Som mor, kunne jeg ikke stå der og se på at du trengte å vokse opp med ett øye. Det var så unødvendig.

Så jeg ga deg mitt.