En stor, liten mann.

En dag for en tid tilbake, var jeg på vandreturen min på stranda
Jeg satte meg ned et øyeblikk for å finne roen
Dette er noe jeg aldri gjør, for jeg er redd jeg ikke kommer opp igjen
Jeg filosoferte, mens dagen våknet og ble med ett var en bevegelse 
I øyekroken

Jeg hadde aldri sett denne mannen før, og satt stille for å gi ham fred
Men han snudde seg og kom mot meg, for å få kontakt, søkende
Han virket harmløs og ensom, der han nærmet seg meg
Et smil uten tenner, åpnet og delte hans ansikt i to. 

Jeg klarte ikke tie lenger, og hilste han god morgen 
Han svarte det samme til meg med et smil og med handa utstrakt
Stille så vi på hverandre, og igjen måtte jeg bryte tausheten
Jeg spurte om han pleide å gå her, for jeg hadde ikke sett han før

Mannen så på meg med våte øyner, og svarte 
Det betydde ikke noe hvor han gikk, 
Han husket ikke om han hadde vært her
Han sa alle steder er like og de samme
Han ville bare røre seg litt, og håpet noen ville si hei

Jeg kjente magen klemte seg sammen, jeg følte for å gråte
Han var ensom, noe jeg vet hva er
Jeg bød han å sitte, han takket pent nei, 
Men sa han heller ville stå litt hos meg, om det var ok
Vi snakket om løst og fast en halvtimes tid, før han sa han ville gå videre

Før han gikk, hjalp han meg opp, for jeg klarte det ikke selv
Vi sto øye til øye, og følte begge to en varm samhørighet
Han tok meg i handen, og takket for hyggelig samtale,
Jeg svarte som sant var, det var meg som skulle takke for han tok kontakt
Og ønsket han en flott dag videre

Vi sees kanskje igjen, sa han i det han vinket farvel til meg
Han hadde ikke familie, venner eller noen som ventet
Denne verden kan være et ensomt sted
Han var en stor mann i mine øyner, som våget å vandre den alene

Vi trenger alle et sted hvor vi finner latter og glede
Et sted vi har venner vi kan snakke med
Noen å dele opplevelsene våre med, og de med oss
Et sted vi kan ringe hjem til, når vi trenger litt trøst

Ha en vakker dag alle sammen