Min mor hadde bare ett øye.

                                      

Denne historien har jeg en gang for veldig lenge siden hørt. Ikke helt slik jeg skriver den, altså ikke helt sånn den var opprinnelig, men noe lignende. Jeg føler meget sterkt for denne historien, og vil prøve å gjengi den her.

Jeg har i alle fall aldri glemt den. 

Min mor hadde bare ett øye.

Min mor hadde bare ett øye. Og jeg hatet henne inderlig ... Hun var slik at jeg ble så forlegen av hennes nærvær. Hennes jobb var at hun kokte på skolen. Kokte for både elever og lærere  for å spe på økonomien for familien sin.

Jeg husker denne ene dagen i løpet av barneskolen hvor mamma kom for å si hei til meg. Jeg var så flau. Kunne ha krøpet under en stein og bare forsvunnet. 

                              

Hvordan kunne hun gjøre dette mot meg? Jeg ignorerte henne, kastet henne en hatefull blikk og løp ut. Den neste dagen på skolen kom en av mine klassekamerater sa æaaasjj,   moren din har bare ett øye! Så ekkelt !

Jeg ønsket å begrave meg selv under en stein og bare forsvinne fra jordens overflate. Jeg ønsket også at mamma ville forsvinne. Jeg konfronterte henne den dagen og sa: "Hvis du bare skal gjøre meg til latter, hvorfor kan du ikke bare dø?"

 

Min mor reagerte ikke ... jeg reagerte ikke engang et sekund over hva jeg hadde sagt, fordi jeg var så full av sinne mot henne. Jeg var så flau.

Jeg var fullstendig uvitende om hennes følelser. Hennes tanker.

Jeg ville flytte ut av huset vi bodde i, og ikke ha noe som helst med henne å gjøre. Så jeg studerte virkelig hardt på skolen, og fikk en sjanse til å reise utenlands for å studere. 
Langt borte fra mamma.

Giftet meg, kjøpte et hus og stiftet familie. Jeg var fornøyd med livet mitt, mine barn og komforten jeg hadde klart å skape.
Livet var perfekt. 

Så en dag, kom min mor for å besøke meg. Hun hadde ikke sett meg på mange år og hadde ikke engang møtt barnebarna sine. Jeg hadde aldri fortalt noen av mine at hun eksisterte engang.
Alle trodde hun var død.

Hun sto ved døren, og barna mine lo av henne, .Jeg ble helt fra meg og ropte av full hals om hvordanhun virkelig våget seg å komme til MITT hus ubedt?? Jeg skrekvirkelig til henne: «Hvordan våger du å komme til mitt huset og skremme vettet av mine barn! KOM DEG VEKK HERFRA ØYEBLIKKELIG! "

Min mor svarte stille: «Å, jeg er så lei meg. Jeg må ha fått feil adresse. Jeg beklager jeg forstyrrer. Hun bakket forsiktig ned trappa og forsvant ut av syne.

                                 

Et års tid senere, kom det et brev i postkassa med innbydelse til skole gjenforening .

Så jeg løy til min kone og sa jeg skulle på en forretningsreise, og dro. Etter gjenforeningen gikk jeg til den gamle rønna ( huset der jeg kom fra) bare ut av nysgjerrighet.

Mine naboer sa at min mor var død. Hadde dødd etter en lang tids sykdom og med masse smerter.  Jeg felte ikke en eneste tåre. De ga meg et brev som hun hadde bedt dem å gjøre, hvis jeg dukket opp, for det var noe hun hadde ønsket at jeg skulle ha. Ville jeg skulle vite.

I brevet sto det :

                                

«Min kjæreste sønn,

Jeg tenker på deg hele tiden. Jeg beklager at jeg kom til ditt vakre hjem og skremte barna dine. Det var ikke meningen.

Jeg var så glad da jeg hørte at du skulle komme for gjenforeningen., men jeg klarte ikke å komme ut av sengen for å se deg. Treffe deg. Det ville varmet meg enormt å bare å ha sett deg. Men livet ville det anderledes.
Jeg ville så gjerne bare ha holdt deg en siste gang før jeg forlot denne jorda, men det ble dessverre ikke slik jeg hadde håpet på.

 

Jeg beklager at jeg var en konstant forlegenhet til deg da du vokste opp. Det var ikke min intensjon. Jeg prøvde bare å være der for deg.

Du ser ........ da du var veldig lite, var du i en ulykke som gjorde at du mistet øyet ditt.

Som mor, kunne jeg ikke stå der og se på at du trengte å vokse opp med ett øye. Det var så unødvendig.

Så jeg ga deg mitt.

Jeg var så stolt av deg min sønn. Du fikk se en helt ny verden, og for meg, i mitt sted, med mitt øye.

Den er gitt til deg med kjærlighet. Bruk det vel.

Med all min kjærlighet til deg,

Din mor.

Er du Unik eller er du som Elefanten?

En dag spaserte jeg forbi noen enorme elefanter på et sirkus, og stoppet plutselig opp for jeg kom til å fundere meg over noe merkelig. Jeg var forvirret av at disse enorme skapningene ble holdt av bare en liten kjettingbit bundet fast til sin forfoten. Ingen kraftige kjeder, ingen bur. Bare en liten kjettingbit.

Det var tydelig at elefantene kunne når som helst bryte seg vekk fra sine kjettinger, men av en eller annen grunn, gjorde de ikke.

Det virket merkelig, og jeg ble stående lenge og studere over det faktumet at de bare sto der og ikke prøvde å stikke av engang. De dro ikke i kjettingen engang. Det var virkelig merkelig, syntes jeg.

En av elefantenes trenerne var i nærheten, så jeg valgte å spørre ham om hvorfor disse enorme dyrene bare sto der og gjorde ingen forsøk på å komme seg unna. "Vel," svarte treneren, "når de er veldig unge og mye, mye mindre, bruker vi samme størrelse på kjettingen for å binde dem, altså i elefantungens veldige unge alder, er det nok med den lille kjettingen til å holde dem. Når de vokser opp, blir de egentlig overbevist av sitt tidligere forsøk på å rive seg løs, å tror at de ikke kan løsrives. De tror kjettingen fortsatt kan holde dem, så de prøver aldri å bryte seg fri fra det. "

 

Jeg ble skikkelig overrasket. Disse dyrene kunne når som helst bryte seg fri fra sine lås/ kjettingbiter, men fordi de trodde de ikke kunne, ble de sittende fast akkurat der de var.

I likhet med elefantene, hvor mange av oss går gjennom livet hengende på en tro på at vi ikke kan gjøre noe, bare fordi vi ikke klarte det en gang før i tiden?

Motgang er en del av læringen, vi skal og må aldri gi opp kampen i livet.

Tenk hvilken bemerkelsesverdig, fullstendige ulike alle vi mennesker er. Og hvor mirakuløst det er å være deg! Av alle menneskene som har kommet og gått på jorden, siden begynnelsen av tid, er ikke én av dem er som deg! 
Ingen er som nettopp DEG.

Ingen som noensinne har levd, eller har hatt en kombinasjon av evner, talenter, utseende, venner, bekjente, byrder, sorger og muligheter, er som deg. Forstår du dette??

 

Ingen har hatt hår som vokser akkurat slik ditt gjør. Ingens fingeravtrykk er som ditt. Ingen har den samme kombinasjonen av hemmeligheter eller vitser. For ikke å snakke om   familie og alle uttrykkene som du kjenner.

De få menneskene som kanskje ler av alle de samme tingene du gjør, nyser i alle fall ikke slik du gjør. Ingen ber på nøyaktig samme måte som deg. Ingen blir elsket av den samme kombinasjonen av mennesker som elsker deg - ingen!

 

 DU ER HELT UNIK!

Nyt unikheten. Du trenger ikke å late som for å virke mer som noen andre. Du var ikke ment å være som noen andre. Du trenger ikke å lyve for å skjule de delene av deg som du ikke liker.

Du var ment å være annerledes. Aldri noensinne i hele universets historien vil de samme tingene, tankene, sjelen og ditt eksistens bli lik noen andres i hele verden. Tenk deg det du.

Hvis du ikke fantes, ville det være et hull i skaperverket, et gap i historien, noe som mangler i planen for menneskeheten.

 

Skatten din. Du er skatten og er en unikhet. Det er en gave gitt bare til deg. Nyt den og dele den!

Ingen kan nå ut til andre på samme måte som du kan. Ingen kan snakke dine ord. Ingen kan formidle dine betydninger. Ingen kan trøste med din form for komfort. Ingen kan ta din type forståelse til en annen person.

Ingen kan være glad og munter som deg. Ingen kan smile ditt smil. Ingen andre kan bringe hele unike effekten av deg og gjøre det om til et annet menneske.

Del din unikhet. La det være gratis. La det strømme ut blant familie og venner og folk du møter, uansett hvor du er. At gaven selv fikk deg til å nyte og dele.

Gi deg selv bort!

Se det! Motta det! La det kile deg! La det informere deg og dytte deg og inspirere deg!

Ikke vær elefanten som står fastbundet og tror den MÅ stå der.

Riv deg løs for.............

DU ER UNIK! OG FRI !!!

Å elske sitt barn fullstendig

"Kan jeg se babyen min?" spurte den lykkelige nybakte moren. Hun strakte armene frem mot bylten.

Babyen ble anbrakt i armene hennes og hun flyttet fliken av teppet bort for å se på hans lille vakre ansiktet. Hun gispet høyt og tårer fylte hennes øyner. Legen snudde seg fort bort og så ut av vinduet i sykehusrommet. Babyen hadde blitt født uten ører.

Mora strøk kjærlig over babyens kinn og elsket barnet med hele sitt hjerte, selv om gutten ikke hadde alt det han burde ha. I hennes øyner var han likevel perfekt.

Med tiden, viste det seg at barnets hørsel også var perfekt. Det var bare hans utseende som ble en del annerledes siden han ikke hadde ører. Et ansikt uten ører er annerledes. Sånn er det bare med den saken.

Da han løp hjem fra skolen en dag og slengte seg inn i sin mors armer, sukket hun, vel vitende om at hans liv skulle være fylt med en rekke kjærlighetssorg. Han buste ut med den store tragedien som hadde skjedd. Han gråt sårt da han ropte:. "En gutt, en stor gutt ... kalte meg et misfoster."

Gutten vokste opp. En  kjekk gutt ble han, til tross for sine manglende ører.

En favoritt var han blant sine med studenter.

Han utviklet et talent for litteratur og musikk. "Prøv kjære deg å omgås andre unge mennesker," moren irettesatte ham ofte for han var så mye alene, men følte en godhet i sitt hjerte for ham. 

Guttens far hadde en lang samtale med guttens lege. Kunne virkelig ingenting gjøres for deres gutt? Må gutten vår alltid være uten ører og bli mobbet for det?

 "Jeg tror jeg kunne "pode på" altså operere på et par ytre ører, om de kunne skaffes," svarte legen bestemt.

Hvorpå søket begynte for en person som ville gjøre et slikt offer for en ung mann.

To år gikk. Så, ropte far på sin sønn med en gledelig nyhet

 "Du må komme til sykehuset, kjære sønn. Mor og jeg har noen som vil donere ørene du trenger. Men det er en hemmelighet, »sa faren.

Gledestårer kom i øynene på gutten, og han hastet avsted for å få sine nye ører.

Operasjonen var en strålende suksess, og en ny person dukket opp. Gutten ble helt som ny med sine nye vakre ører.

 Hans talenter blomstret til og han var et geni, og på skole og høyskolen ble det en rekke triumfer.

Senere giftet han seg og gikk inn i diplomatiet. "Men jeg må vite det nå far!"

Han oppfordret sin far, "Hvem ga så mye for meg? Jeg vil aldri kunne gjøre nok for ham. "

" Jeg tror ikke du kan, "sa far," men avtalen var at du ikke fikk vite ... ikke ennå. "

Årene gikk, og moren og faren klarte å holdt sin dypeste hemmelighet, men dagen kom ... en av de mørkeste dagene som en sønn må tåle. Han sto med sin far over sin mors kiste. 

 

Sakte, og med stor ømhet, strakte faren ut en hånd og hevet det tykke, rødbrune håret bare for å avslørte at moren ikke hadde sine ytre ører lenger. "Mor sa hun var glad hun aldri lot håret sitt bli klippet,» hvisket han forsiktig, "og ingen trodde mor var mindre vakker for det, gjorde de?"

Ekte skjønnhet ligger ikke i den fysiske delen av utseende, men i hjertet. Den virkelige skatten ligger ikke i hva som kan sees, men hva som ikke kan ses. Ekte kjærlighet ligger ikke i hva som gjøres, men i hva som er gjort og hva en føler i sitt hjerte.

Ha en vakker dag alle sammen

Hva som går rundt, kommer rundt.

En dag så en mann en gammel dame stående ved siden av veien. Selv i det svake lyset, kunne han se at hun trengte hjelp. Så han kjørte opp foran hennes blanke Mercedes og gikk ut av sin egen bil. Mens hans gamle rustete folkevogn fortsatt sto på tomgang, nærmet han seg henne sakte.

Selv med et smil om munnen, var hun bekymret. Det var ikke vanskelig å se hun var skikkelig nervøs for ham der han sto foran henne. Hun trakk pusten dypt inn i magen og øynene flakket lett. Ingen hadde stoppet for å hjelpe henne den siste timen eller så, og hun følte hun hadde stått her alene i evigheter. Tankene flakket. Kom denne mannen til å skade henne? Han så ikke troverdig ut, men virket virkelig fattig og sulten.Ville han overfalle henne??

Han kunne se at hun var redd, der hun stod ute i kulden. Han trodde han visste hvordan hun følte rett nå. Hadde kjent følelsen selv.

Det var disse frysninger en får som jager gjennom kroppen som bare frykt kan sette i deg. Han sa, "Jeg er her for å hjelpe deg, frue. Hvorfor ikke vente i bilen der det er varmt? Forresten, er mitt navn Karl Hansen. "

Vel, alt som egentlig hadde skjedd var at den gamle dama hadde kun et punktert dekk, men for en gammel dame, det var ille nok. Karl krøp under bilen på jakt etter et sted å sette jekken fast, knokene ble oppskrapet og de blødde lett. Snart var han i stand til å skifte dekk på bilen, men han måtte bli skitten og hendene gjorde skikkelig vondt med all oppskrapning med skitt i seg. Han tenkte infeksjon og det som verre var.
Da han strammet til de siste mutterne, rullet hun ned vinduet på bilen og begynte å snakke med ham. Hun fortalte ham at hun var fra Fredrikstad og var bare på gjennomreise. Hun kunne ikke få takket ham nok for å ha kommet henne til unnsetning.

Karl smilte da han lukket bagasjerommet hennes. Damen spurte hvor mye hun skyldte ham. Uansett beløp han sa, ville vært helt greit for henne. Hun hadde allerede tenkt seg alle de forferdelige tingene som kunne ha skjedd med henne, om det ikke hadde vært nettopp han som stoppet for å hjelpe. Karl hadde aldri tenkt å ta noe som helst betaling for å hjelpe, og sa det til henne. Dette var ikke en jobb for ham. Det å hjelpe noen i nød var betaling nok for ham

Han hadde levd hele sitt liv på den måten han nå gjorde, og det hadde aldri falt ham inn å leve livet sitt annerledes. Ikke i det hele tatt.

Han fortalte henne at hvis hun virkelig ønsket å betale ham tilbake, så ville han be henne at neste gang hun så noen som trengte hjelp, kunne hun stoppe opp gi den personen den hjelpen de trengte, og Karl la til i en liten bisetning, "Og tenk på meg."
Han ventet til hun startet bilen og kjørte av gårde. Det hadde vært en kald og deprimerende dag, men han følte seg bra da han dro til hjem, han forsvant inn i skumringen liksom da han la hodet på puten.

Noen mil nedover veien så damen en liten kafé. Hun gikk inn for å ta en matbit, og slappe litt av før hun gjorde den siste etappen av kjøreturen hjem. Det var en snusket kafe. Litt småskittent, og uten duker på bordene. Utenfor var det to gamle bensinpumper. Hele scenen foran hennes øyner, var ukjent for henne. Serveringsdamen kom bort og tok fram et rent håndkle som hun rakte den gamle damen så hun kunne få tørket hennes våte hår. Damen hadde faktisk ikke merket at det hadde regnet før nå, og at hun var dryppende våt i håret.
 Hun hadde et søtt smil, serveringsdamen, et smil som kom direkte fra hjertet. Og det selv om hun måtte ha stått på beina hele dagen og måtte være fullstendig utkjørt.. 

Damen merket servitrisen var høy gravid, men hun visste ikke at servitrisen virkelig måtte streve for å holde seg på beina, eller at hun egentlig helst ville sette seg ned og slappe av. Hun så hun vagget, og kunne ikke ha på seg annet enn en t- skjorte og bukse, og ikke uniform. Hun klaget ikke engang over sine hovne bein som måtte føltes som de måtte sprenges. Den gamle damen så de nesten var blå der de var presset inn i de tynne skoene. Serveringsdamen klaget heller ikke over at hendene som verket og var hovne. Nei, hun virket meget servisebevisst og smilte varmt fra hjertet. Den gamle damen lurte på hvordan noen som virket som de hadde så lite siden de måtte stå på beina geke dagen og jobbe i et så tøfft yrke, selv høygravide, kunne være så god i seg selv og spre slik en varme som hun gjorde mot en fremmed.  Uten å klage. 
Hun spredde solskinn om seg liksom.

Så kom hun plutselig til å huske på Karl.

Etter damen var ferdig med sin måltid, betalte hun med en tusen lapp. Serveringsdamen gikk rakst for å finne vekslepengene, men den gamle damen hadde glidd stille ut gjennom døra og forsunnet. Hun var borte fra kafeen lenge før servitrisen rakk å komme tilbake igjen med vekslepengene. Serveringsdamen lurte fælt på hvor damen kunne være, og lettet etter henne både lenge og vel. Da hun ikke fant henne noen sted, begynte hun å rydde av bordet, og merket noe skrevet på servietten.

Tårene fylte hennes øyner da hun leste hva damen hadde skrevet til henne: "Du trenger ikke skylder meg noe. Jeg har vært der du er også. I nød.  Noen kom også til meg, og hjalp meg, slik jeg hjelper deg nå. Hvis du virkelig ønsker å betale meg tilbake, her er hva jeg vil du skal gjøre: Ikke la denne kjeden av kjærlighet ende med deg. Del din kjærlighet med en annen som trenger det. "
Under serviett var fire 1000 kr seddeler.

             

Vel, det var mange bord som måtte gjøres klar for andre gjester, sukker, salt og pepper som måtte fylles i sine kar, og folk hun skulle servere, men servitrisen smilte mens hun gjorde jobben sin.

Den natten da hun kom hjem fra jobb og klatret opp i sengen, tenkte hun på pengene hun hadde fått og hva damen egentlig hadde skrevet. Hvordan kunne damen ha visst hvor mye hun og ektemannen trengte det? Visste at hun virkelig trengte disse pengene sårt? Med fødselen som var like om hjørnet, ville det bli vanskelig å få økonomien til å stemme....
Hun visste hvor bekymret mannen hennes var, og som han lå og sov ved siden av henne, ga hun ham et mykt kyss og hvisket mykt og lavt "Alt kommer til å bli bra. Jeg elsker deg, Karl Hansen "

Det er et gammelt ordtak: "Hva som går rundt kommer rundt."

Vær god mot din neste du også.

Signert med Kjærlighet fra:. Gud, Jesus & Meg "

Silje hoppet til så snart hun så at kirurgen kom ut av operasjonsstuen. Hun sa: "Hvor er den lille gutten min? Kommer han til å bli bra? Når kan jeg se ham? "

Kirurgen sa: "Jeg beklager. Vi gjorde alt vi kunne, men gutten din klarte seg ikke. "

Silje brølte ut i sinne og fortvilelse: "Hvorfor får små barn kreft? Bryr ikke Gud seg? Hvor var du, Gud, da min sønn trengte deg? "

Kirurgen spurte: "Vil du ha litt tid alene med sønnen din? En av sykepleierne vil være her om få minutter og kan være hos deg, før han transporteres til universitetet. "

Silje spurte sykepleieren om å være hos henne mens hun sa farvel til sønn. Hun løp fingrene kjærlig gjennom hans tykke røde krøllete hår. Kjente det gli lett mellom fingrene,

"Ønsker du en lokk av håret hans?" spurte sykepleieren.

Silje nikket ja. Sykepleieren kutte en lite lokk av guttens hår, la den i en plastpose og rakte det til Silje. Moren sa: "Det var Jimmy idé å donere sitt legeme til universitetet for studier. Han sa det kunne kanskje hjelpe noen andre. "Jeg sa nei først, men Jimmy sa" Mor, jeg vil ikke ha brukt for det etter at jeg dør. Kanskje det vil hjelpe noen andres lille gutt. "Hun fortsatte:" Min Jimmy hadde et hjerte av gull. Alltid tenkte han på noen andre. Alltid ønsket han å hjelpe andre hvis han kunne. "

Silje gikk ut av sykehuset for siste gang, etter å ha tilbrakt mesteparten av de siste seks månedene der. Hun la posen med Jimmys eiendeler på setet ved siden av seg i bilen. Kjøreturen hjem var vanskelig. Det var enda vanskeligere å gå inn i det tomme huset. Jimmy ville aldri mer komme inn denne døra. Hun bar Jimmys eiendeler, og plastposen med håret til sønnens rom. Hun begynte å plassere modellbiler og andre personlige ting tilbake på rommet sitt akkurat der han alltid hadde hatt dem. Hun la seg på tvers av sengen hans, og klemte puta mot ansiktet og la seg for å sove.

Det var rundt midnatt da Silje våknet. Like ved siden av henne på sengen var et sammenbrettet brev. I brevet sto det:

"Kjære mor,

Jeg vet du kommer til å savne meg, og du må aldri tro at jeg noen gang noensinne vil glemme deg, eller slutte å elske deg, bare fordi jeg ikke er rundt deg hele tiden og sier høyt jeg elsker deg. Jeg vil alltid elske deg, mamma, enda mer for hver dag som går. Du trenger bare lukke øynene og føle hjertet mitt slå hos deg. En dag, kjære mamma vi vil se hverandre igjen. Inntil da, hvis du ønsker å adoptere en liten gutt så du ikke blir så ensom,  er greit med meg. Han kan ha rommet mitt og alle mine gamle ting å leke med. Men hvis du bestemmer deg for å få en jente i stedet, vil hun sannsynligvis ikke ønske de samme tingene som oss gutter gjør. Du må kjøpe henne dukker og sånn jente greie, som vet du.  

Ikke være trist ved å tenke på meg. Dette er virkelig en pen plass. Der hvor jeg er nå. Nydelig er her. Bestemor og bestefar møtte meg så snart jeg kom hit og viste meg rundt, men det vil ta lang tid å se alt. Englene er så kule. Jeg elsker å se dem fly. Og vet du hva? Jesus ser ikke ut som noen av hans bilder. Likevel, da jeg så ham, visste jeg at det var ham. Jesus selv tok meg med for å se Gud! Og gjett hva, mamma?  

Jeg fikk sitte på Guds kne og snakke med ham, som om jeg var noen viktig. Det var da jeg fortalte ham at jeg ville skrive et brev til deg, for å si farvel til deg og alt. Men jeg visste allerede da at det ikke var tillatt. Vel, vet du hva mamma? Gud ga meg litt papir og sin egen personlige penn til å skrive dette brevet. Jeg tror Gabriel er navnet på engelen som kommer til å slippe dette brevet ned til deg. Gud sa til meg for å gi deg svaret på et av de spørsmålene du stilte ham "Hvor var han da jeg trengte ham?" Gud sa at han var på samme sted med meg, som da hans sønn Jesus var på korset. Han var akkurat der, slik han alltid er med alle sine barn.

Og  forresten, mamma, kan ingen andre se hva jeg har skrevet bortsett fra deg. For alle andre er dette bare et blankt ark. Er ikke det kult? Jeg må gi Gud  pennen sin tilbake nå. Han trenger det for å skrive noen flere navn i Livets bok. I kveld får jeg til å sitte ved bordet sammen med Jesus for kveldsmat. Jeg er garantert på at maten vil bli kjempe god..

 

Å, jeg glemte nesten å fortelle deg. Jeg gjør ikke vondt lenger. Kreften er borte. Jeg er glad nå, fordi jeg ikke kunne klare alle smertene lenger, og Gud kunne ikke bare stå der og se meg ha det vondt, heller. Det er da han sendte En engel, mamma. En engel som kom for å hente meg. Engelen sa jeg var en en slik spesial sending denne dagen! Hva sier du om det? Jeg ble hentet med spesial engel, Ta den du. 

Vel mamma, jeg må gå nå. Er så glad jeg fikk lov å skrive dette til deg. Vit at jeg alltid elsker deg, og er der bare du lukker øynene.

Signert med Kjærlighet fra:. Gud, Jesus & Meg "

I dag er en gave, det er derfor det kalles i dag

 

To menn, begge alvorlig syke, okkupert samme rom på sykehuset. En mann fikk lov til å sitte opp i sengen for en time hver ettermiddag for å hjelpe dreneringen av væska fra lungene hans. Hans seng var ved siden av rommets eneste vindu.

Den andre mannen måtte tilbringe all sin tid flat på ryggen.

Mennene snakket i timevis. De snakket om sine koner og familier, deres hjem, deres jobb, deres engasjement i militær tjeneste, hvor de hadde vært på ferie.

Og hver ettermiddag da mannen i sengen ved vinduet kunne sitte opp, ville han fordrive tiden med å beskrive til rom kameraten hans alt han kunne se utenfor vinduet. Mannen i den andre sengen begynte å leve for de en - times perioder hvor hans verden ville bli utvidet og berikes av all aktivitet og fargen på verden utenfor.

Vinduet var mot en park med en nydelig innsjø. Ender og svaner som spilles på vannet mens barna seilte sin modellbåter. Unge elskere gikk arm i arm midt blomsterfloraen i alle regnbuens farger. Eld gamle trær prydet landskapet, og en fin utsikt over byens horisont kunne sees i det fjerne.

Mannen ved vinduet beskrevet alt dette i utsøkt detalj, og den mannen på andre siden av rommet kunne bare lukke øynene og forestille den pittoreske scenen.

En varm ettermiddag fikk mannen ved vinduet beskrevet en parade forbi. Selv om den andre mannen ikke kunne høre bandet - han kunne se det i hans indre øye som herre ved vinduet portrettert med beskrivende ord. Dager og uker gikk.

En morgen kom en sykepleier med vann til deres morgentoalett og fant den livløse kroppen til mannen ved vinduet, som hadde dødd fredelig i søvne. Hun ble trist og kalte sykehus deltakere til å ta kroppen bort. En tristhet som fylte henne totalt.

Så snart det virket hensiktsmessig, spurte den andre mannen om han kunne bli flyttet ved siden av vinduet. Sykepleieren var glad for å gjøre overgangen, og etter å sørge for at han var komfortabel, forlot hun ham alene. Sakte, smertelig, støttet han seg opp på albuen for å ta sin første blikk på verden utenfor. Til slutt ville han ha gleden av å se det for seg selv. Se det vidunderlige som mannen som hadde forlatt denne verdenen hadde beskrevet så vakkert.

Han anstrengte seg for å sakte snu seg for å se ut av vinduet ved siden av sengen. Blikket møtte en tom vegg. Mannen spurte sykepleieren hva som kunne ha tvunget sin avdøde romkameraten som hadde beskrevet slike fantastiske ting utenfor dette vinduet. Sykepleieren svarte at mannen var blind og kunne ikke engang se veggen. Hun sa: «Kanskje han bare ville oppmuntre deg."

 

HUSK

 Det er enorm glede i å gjøre andre glad, til tross for våre egne situasjoner. Delt sorg er halv sorg, men lykke når de deles, dobles. Hvis du ønsker å føle deg rik, tell bare alle de tingene du har som ikke penger kan kjøpe.

"I dag er en gave, det er derfor det kalles i dag"