De som tigger

For en del år siden var jeg på besøk hos datteren vår i Oslo

Og når hun var på jobb, tok jeg trikken ned til byen for å vandre i gatene.

Jeg ble etter hvert kjent med byen 
på både godt og vondt.

En av disse dagene da jeg ble kjent med byens vonde side er det jeg skal fortelle om i dag.

Mange mennesker lider. Noen fordi de har havnet på skråplanet, og gjør alt det de kan for å få nok penger for stoff forbruket sitt, men så er det en del som sjelden blir lagt merke til uten at en snakker om dem med forakt i stemmen.

De som tigger.

Jo da, også jeg er klar over at det fins de som utnytter oss som gir penger til dem, og jeg er nok blant dem som blir utnyttet.

Likevel velger jeg å fortsette med å gi,

Jeg kan ikke se hvem som trenger det eller ikke.

En av de som virkelig trengte det, traff jeg en dag  for veldig lenge siden, og det er om han historien er om i dag.

En mann med lutete skuldrer, og ei "trillevogn" med alle hans skatter med seg trygt nede i plastposer som hang på denne trillevogna.

Ansiktet hans var ubarbert og skittent, klærne fillete og hadde ikke sett vann på mange måneder.

En vond eim av svette og noe annet lå som et teppe om han i det jeg skulle til å gå forbi.

"Du dufter virkelig godt," sa han i det jeg passerte han.

Dette fikk meg til å stanse opp.

Jeg snudde meg mot han og smilte.

"Tusen takk," svarte jeg.

Blikket hans traff ikke mitt, for han så ned på skotuppene sine i stedet som om visuell kontakt ville slette hans eksistens.

"Har du det bra?" spurte jeg forsiktig. "Er det noe jeg kan hjelpe deg med?"

Han så fremdeles ned på skoene sine, og sa:

"Jeg har det så bra som jeg kan ha det, takk. Er litt sulten, og en kaffekopp er det evigheter siden jeg har hatt. Så det ville smakt."

Jeg vet jeg antagelig var naiv, men jeg satte meg på muren han satt ved og snakket med mannen.

Joda, lukta slo mot meg, men jeg følte for å virkelig se han. Forstå.

"Kan jeg spørre deg noe?" spurte jeg.

Han snudde hodet forsiktig i min retning, men med blikket fremdeles rettet nedover og sa, "Selvfølgelig."

Jeg renset strupen, og følte jeg var fullstendig ute å kjøre nå. Hva hadde jeg rotet meg opp i? Hva var det jeg holdt på med?

"Si meg," sa jeg. "Hvordan har du klart å havne i den situasjonen du er i?"

Øynene hans smalnet, og nå løftet han hodet høyt. Fremdeles uten helt øyekontakt.

"Dessverre kan jeg ikke fortelle deg det, du som dufter så godt, fordi det vil ramme såpass mange andre mennesker. De må ikke vite jeg er i live." svarte han.

Jeg lot det være med det, fordi mannen ville rett og slett ikke si det, og jeg følte jeg ikke hadde noe med det.

"Tror du på Gud?" spurte jeg. Hvorfor aner jeg virkelig ikke, men det kom ut av munnen min.

 
"Hvis Gud er ekte, har jeg en følelse at jeg i stedet for dette livet jeg vandrer her på jorda, ville jeg ha blitt sittende med beina mine godt i ei balje med grønnsåpe så de kunne fått helet seg, i stedet for å vandre disse gatene og få enda større vannblemmer og sår.

Du skulle ha sett mine føtter?

Har du noen gang sett føtter som mine?" Blikket mitt gikk ned mot hans føtter, hvor de var innpakket i noe som engang hadde vært en skinnsko, men som nå hadde noen filler pakket rundt.

"Jeg husker da jeg var yngre las jeg et sted i Bibelen hvor Jesus vasket føttene til mennene han elsket," fortsatte han.
"De fleste ville ikke engang kastet blikket i retningen av mine føtter engang.

Jeg er usynlig for de fleste menneskene som bor i de høye og staselige husene eller leilighetene sine, og ikke minst for de mektige .

Har du noen ganger vært skikkelig sulten? Jeg mener virkelig følt sult?
Når du sier til en venn "Jeg sultet så i går at magen verket," har du i grunnen ikke  noen ekte idé om hva det betyr å gå uten en brødsmule i flere dager.

Mitt hjem, eller rettere sagt reservasjon er på ei pappeske i et smug. 
Det er mitt hjem.
Du ville være velkommen der. Det skal du vite. 
Og alle andre som vil komme også.

Har du hørt hvor mye penger jeg har, forresten? 
Det som de sier jeg får på sosialen?

Nei, kjære venn, jeg har ikke noe. Jeg lever av det som gode mennesker gir meg i det de vandrer forbi. Det de kan overse. Og jeg skal fortelle deg det, hvert eneste øre teller for meg.

De vanlige svarene som menneskene gir meg er "Jeg har ikke noe", og er åpenbart en løgn, men det er deres valg.

Ingen aner hvor vondt det er for meg å spørre. Jo da, jeg har prøvd å få meg arbeid. 

Jeg har sittet ved arbeidskontor døra og tigget etter ett eller annet som jeg kunne gjøre. Gjøre et ærlig arbeid.

Svaret var alltid det samme. Du har for mange skavanker og er for gammel så ingen vil ta deg i arbeid. Og alle minst fordi du ikke har helt rent rulleblad.

Jeg vil ikke finne på å drikke opp pengene, eller bruke det på stoff, Alkoholen har ødelagt nok for meg, og jeg er ferdig med det.

Jeg vil bare ha en kopp kaffe og et stykke brød.

Jeg ber bare om litt til mat, så jeg kan overleve litt til. Kanskje det er noen som vil gi meg litt arbeid. Og du skal vite jeg prøver.

 

Når du ser jeg ligger sovende på papp med tepper eller aviser for å dekke meg, vil jeg fortelle deg at en gang i livet mitt, sov også jeg i en deilig seng, og hadde en nydelig familie.

OK, du klarte det, jeg skal si litt om hvorfor. Jeg mistet jobben min og min familie fordi de fikk nok av mitt alkoholproblem.

Det var jeg som forlot dem, så de skulle få fred. Det som kom etterpå, vel det forteller jeg ikke. Det er for vondt å si.

Det er vondt nok å si jeg valgte å la mine kjære få et liv uten meg.

Så min kjære nyvunnet venn, jeg trenger kun et lite stk brød. Kan du overse litt penger for det?"

Jeg satt der med tårer i øynene, og følte virkelig vondt for denne mannen.

Hvordan livet hans ble snudd på hodet. 

Hvordan han klarte å la være å drikke, men klarte ikke å reise seg nok opp til å føle seg som et verdig menneske.

Jeg la hånden på kinnet hans og sa:

"Kom med meg, Du skal få litt mer enn noen ører. Bli med da vel."

Tvilen kom i øynene hans, men han stirret inn i mine og så så jeg hans myknet.

Han reiste seg opp. Han kunne nesten ikke stå på sine vonde føtter, og gikk med meg

Like over gata fra der vi sto, var en kafé. Jeg bad han sette seg, og jeg hentet en kelner.

"Hva vil du ha å spise?" spurte jeg. "Jeg vil gjerne kjøpe deg litt mat."

Tårer rant nedover hans kinn, og jeg kunne se små streker som ble laget etter dem.

"Bare et lite stykke brød," hvisket han. "Og kanskje en kaffe."

Jeg snudde meg mot kelneren, og sa. 

"Jeg vil gjerne bestille en tallerken kjøttkaker, og et stort glass vann til min venn her. 

Han vil også ha litt brød ved siden av seg, og en liten pose så han kan få med seg det han ikke orker å spise opp.  Også vil jeg du skal gi han så mye kaffe han ønsker. 
Hvor mye skal du ha for dette?"

Kelneren sa en pris, og jeg betalte.

Jeg satte meg ned med mannen, men han ristet kraftig på hodet samtidig som han gråt åpenlyst. "Tusen takk for du vil gi denne maten til meg. Jeg kommer aldri til å glemme det, men vær så snill og la meg innta dette måltidet alene," sa han. 

"Jeg kommer til å bruke veldig lang tid, og jeg foretrekker å sitte alene."

Jeg forsto hva han mente med det, så jeg reiste meg, blunket til han og sa:

"Selvfølgelig skal du få lov til det. Nyt maten du."

Jeg strøk han over kinnet igjen, og sa stille. "Det er faktisk meg som skal takke deg, fordi du fikk meg til å se i dag.

Det kan faktisk skje oss alle det som har rammet deg. Og du har fått øynene mine opp.

Takk for det DU gav MEG."

Så snudde jeg meg, og vandret over torget for å finne trikken som skulle ta meg tilbake til vår datters leilighet med en tanke i hodet.

Vi er alle en skapelse av Gud, om vi er skitne, kalde, sultne eller virker som et håpløst tilfelle.

Jeg håper jeg aldri kommer til å glemme det.

Denne mannen kommer jeg i alle fall aldri til å glemme. Han åpnet mine øyner denne dagen.

Jeg snudde meg for å vinke, men han satt fordypet i kaffekoppen sin med hendene trygt om koppen.

Ha en fin dag alle sammen.