Mange studier viser det nytteløse i ris / julingen som en disiplinær teknikk, men ingen viser dens nytte.

Etter å ha lest på nettet her om at det er moren i heimen som slår oftes, satte jeg meg tilbake for å virkelig tenke.
Joda, jeg vet hva det vil si å bli slått, Tro meg. Jeg har fått min del av det. Likevel slår jeg ikke selv. Jeg slo ikke barna våre. All forskningen viser motsatt. At hvis en blir slått, så slår du selv altså.

Jeg velger å tro at vi alle har et valg. MEN vi må ta det valget selv.
Miljøet rundt oss gjør oss til det mennesket vi blir. Eller noe slikt.
Likevel tror jeg en kan snu det.
MEN og jeg mener et stort MEN, Er vi alle villige til å tro vi har et valg liksom?

Mye taler for det motsatte, men jeg vet jeg er et bevis på det går an å velge.

Det er en klassisk historie om mora som trodde på ris som en nødvendig del av disiplin/ oppdragelse inntil hun en dag observerte hennes tre år gamle datter slå sin ett år gamle sønn. Da hun konfronterte datterea, sa datteren, "Jeg er bare leker mamma." Denne moren slo aldri et barn igjen. ALDRI.

Barn elsker å imitere, spesielt mennesker som de elsker og respekterer. De oppfatter at det er greit for dem å gjøre hva du / en voksen gjør.

Foreldre, husk du driver med barneoppdragelse og dette barnet blir en dag en annens mor eller far,  kone eller ektemann. Den samme barneoppdragelsen som du benytter med barna dine, er mest sannsynlig det de fortsetter å gjøre.

Som sine egne foreldre.

Familien er i grunnen en treningsleir for å lære barn hvordan de skal håndtere konflikter. Studier viser at barn fra familier som har fått masse ris som barn, er mer sannsynlig dem som bruker aggresjonen til å håndtere konflikter når de blir voksne.

Å gi sitt barn ris, viser at det er greit å slå andre mennsker, og spesielt for store mennesker å slå små barn. Og sterkere mennesker har liksom lov å slå svakere mennesker.
Barn lærer at når du har et problem, går det an å løse det med et kraftig ørefik.

Et barn's adferd styres av slåing og er en stor sannsynlig at de vil bære på denne modusen for interaksjon i andre relasjoner med søsken og jevnaldrende, og til slutt en ektefelle og avkom.

Du sier ganske sikkert, "jeg slår ikke barnet mitt så ofte eller så hardt.
Mesteparten av tiden viser jeg ham/henne masse kjærlighet og mildhet.
En og annen klask på rompa kan ikke være så skadelig."

Denne rasjonaliseringen gjelder for noen barn, mens andre barn igjen husker all ris og all slåingen.


Et eksempel som kanskje kan virke dumt, er at når ditt barn hører på den musikken du liker. En spesiell sang som du elsker. Du spiller eller synger den igjen og igjen.

Du kan være helt sikker på at barnet ditt husker den sangen i voksen alder. Den blir en del av barndommen. Barnet kan bli påvirket av det.

Jeg sier ikke her at du ikke skal spille musikk, men dette viser at barnet husker, og ikke bare det positive, men også husker det negative som skjer.

Fysisk straff viser at det er greit å lufte din vrede eller din rett til å slå andre mennesker. Dette er grunnen til at foreldrenes holdning under ris/ julingen gir barnet et like stort inntrykk at det er lov å slå selv.

Hvordan kontrollere en ens sinte impulser, er en av de tingene du prøver å lære barna dine. Ris saboterer denne læren. Dens retningslinjer gir vanligvis advarsel om å aldri slå i sinne.

99 prosent av all ris ville ikke blitt noe av, hvis foreldrene tar seg tid til å få roet seg ned, og kan komme med en mer hensiktsmessig metode for korreksjon/ irettesettelsen.

En "skyldfølelse klem" fra en av foreldrene etter at en har riset barnet sitt og en føler for å gjøre det godt igjen, blir blandet følesler for barnet.  Barnet vil sannsynligvis føle slaget det fikk, lenge etter at klem har kjølnet.

De fleste barn blir satt i en situasjonen så de føler de vil klemme, for å be om unnskyldning. Tanken er kanskje ? "Hvis jeg klemmer tilbake, vil de kanskje slutte å slå meg."
Når ris blir gjentatt om og om igjen, er én melding kjørt rett hjem til barnet,
Rett inn i hjertet.

"Du er svak og forsvarsløs."

Hva betyr at en straffer et barn  bare "litt"?
Hvor/når stopper du?? Hva er litt??

Som når et barn rører noe "verdifullt etter bestemor" som han/hun ikke har lov til. Du klemmer hånden til barnet som en påminnelse om ikke å røre. Han/hun kommer igjen og vil røre det enda en gang, du smekker hånden.

Etterpå fjerner du hånden til barnet bort, han/hun griper igjen bestemor verdifull vase. Du slår hånden hardere. Du har begynt et spill INGEN kan vinne.

Spørsmålet blir da hvem som er sterkest ?
Barnets vilje eller hånden din?

Det er ikke problemet med å berøre vasen lenger.
Hva gjør du nå? Slår hardere og hardere til barnets hånd er så sår at han/hun umulig kan fortsette å "adlyde?"

Faren for fysisk avstraffelse i første omgang er at hånden blir til en knyttneve, et belte, en foldet avisen, en treskje, klehenger ja, hva som helst egentlig.

Og det som begynte tilsynelatende uskyldig, eskalerer inn i en type barnemishandling.
Straffa setter grensen for barnemishandling.

Foreldre som er programmert til å straffe med slåing, er merkelig nok de som straffer hardest, hovedsakelig fordi de ikke har lært alternativer og klikker umiddelbart inn straffe/ slå modus når barnet deres ikke lystrer.

Mange studier viser det nytteløse i ris / julingen som en disiplinær teknikk, men ingen viser dens nytte.

I de siste tretti årene i pediatrisk praksis, er det observert tusenvis av familier som har prøvd ris og funnet ut at det ikke fungerer. Vårt generelle inntrykk er at foreldre slår/dasker mindre ettersom deres erfaring øker.

Ris fungerer ikke for barnet, for foreldrene eller for samfunnet. Ris /julingen er ikke en god oppførsel, skaper en stor distanse mellom foreldre og barn, og det bidrar til et voldelig samfunn.

Mener jeg.

Foreldre som er avhengige av straff som sin primære modus oppdragelse, blir ikke bedre i  deres kunnskap om barnet sitt. Det holder dem fra å skape bedre alternativer, noe som ville hjelpe dem å kjenne barnet og bygge et bedre forhold.

Så vær så snill alle dere som slår deres barn. Sett dere tilbake og tenk dere godt om før dere hever hånda. For etter slaget er slått, kan du aldri ta det tilbake.