Tradisjonen
forbindes vanligvis med USA,
men
opprinnelig kommer den fra Irland.
I
en periode ble Halloween feiret kvelden før Allehelgensdag,
men
i senere tid feires Halloween alltid den 31. oktober.
Opprinnelsen
Det
Keltiske folket, som levde på de Britiske øyer og
i
Nord-Frankrike for mer enn 2000 år siden,
markerte
overgangen til et nytt år den 1. november.
Kelterne
mente at det gamle året døde
om
kvelden den siste dagen i oktober,
og
det nye året ble født om morgenen dagen etter.
Opprinnelig
var det en høsttakkefest,
Samhain,
hvor solguden ble hyllet for
å
ha gitt folket den grøde
de
skulle leve av gjennom en lang vinter.
Samtidig
ble dødsgudene hyllet i forbindelse
med
det gamle årets bortgang.
Alle slags onde ånder og spøkelser var selvfølgelig
Alle slags onde ånder og spøkelser var selvfølgelig
tilstede
hele året og over alt,
men
i forbindelse med årsskiftet samlet de
seg
og ble farligere enn ellers.
De
måtte frem fra sine skjulesteder for å bli med inn
i
det nye året,
ellers
risikerte de å forsvinne med det gamle.
Med
kristendommen ble det innført en
All
Saints Day (Allehelgensdag) i mai,
men
i det 9. århundre ble dagen flyttet
til
den 1. november.
Et
annet navn for dagen var
All
Hallows’ Even,
som
senere ble forkortet til Halloween.
All
Saints Day ble en fest
for
den kristne død,
men
folk ventet fremdeles at spøkelser,
hekser
og annet uhyggelig skulle
dukke
opp den 31. oktober.
Hekser
og spøkelser er de mest
sentrale
skikkelsene
i
forbindelse med Halloween,
men
ellers kan alle slags uhyggelige
skapninger
dukke opp.
Mannen
med gresskarlykten
Historien
om Jack o'Lantern har sin opprinnelse
i
en gammel Irsk myte:
Jack
var smed, og møtte en gang djevelen på en pub.
Jack
drakk for mye - som han ofte gjorde -
og
han var nær på å havne i den ondes klør.
Da
Jack tilbød sin sjel for å få en siste drink, forvandlet
djevelen
seg til en mynt til å betale drinken med
Jack
tok mynten, men stakk den raskt ned i pengepungen sin.
Der
hadde han også et sølvkors liggende,
og
dermed kunne djevelen ikke forvandle seg igjen
Jack
nektet å slippe ham ut før djevelen
hadde
gått med på å vente et helt år
før
han innkrevet betalingen for drinken.
Et
år senere var djevelen der igjen og krevet Jacks sjel.
- Javel, sa Jack, men først vil jeg at du gir meg et eple fra treet der.
- Det gjør vel ingenting, tenkte djevelen,
- Javel, sa Jack, men først vil jeg at du gir meg et eple fra treet der.
- Det gjør vel ingenting, tenkte djevelen,
og
hoppet opp på Jacks skuldre for å nå eplet.
Samtidig tok smeden opp kniven og skar et kors i barken på treet.
Samtidig tok smeden opp kniven og skar et kors i barken på treet.
Dermed
ble djevelen svevende i luften,
og
Jack forlangte at djevelen aldri mer skulle kreve hans sjel.
Djevelen
så ingen annen utvei enn å gi ham det løftet.
Da
Jack med tiden døde kom han ikke inn i himmelen
på
grunn av sitt tvilsomme liv.
Også
i helvetet ble han avvist -
djevelen
hadde jo lovet aldri å ta Jacks sjel.
Gå
tilbake dit du kom fra, sa djevelen.
Det var mørkt, kald og blåsende,
Det var mørkt, kald og blåsende,
så
Jack ba om å få en lykt for å lyse opp veien.
Da
tok djevelen et stykke kull fra
helvetets
evig brennende ild og kastet det mot Jack.
For
å hindre at ilden ble blåst ut av vinden,
la
Jack kullstykket i en hul kålrot.
Siden
den gang er Jack dømt til å vandre i mørket
som
et symbol på alle fortapte sjeler
-
Jack of the Lantern.
I
nattemørket på årets siste dag kan han sees
hans
lykt blafrer i vinden mens han forgjeves leter etter et hjem.
Jack
of the Lantern (Jack o’Lantern)
er
nevnt i et skrift fra 1750,
men
da handlet det om en vekter med lykt.
Under
den store sultkatastrofen
i
Irland 1854 - 1860,
emigrerte
700 000 irlendere til USA.
De
tok med seg tradisjonene med
Halloween
og Jack o’Lantern.
I
USA var ikke kålrot vanlig -
derfor
ble gresskar tatt i bruk i stedet.
Halloween-maskeradene
Helt
fra de tidligste tider har folk båret masker
når
ulykker og annen styggedom har truet,
de
mente at demonene som stod bak ulykkene ble
skremt av maskene.
Også
etter at Halloween hadde overtatt
for
Samhain følte folk seg utrygge om høsten.
Det
ble kaldt og mørkt,
men
grøden var i hus,
og
husene var trygge og varme.
Folk
trodde at i Halloween-natten steg alle
usalige
sjeler opp av gravene
for
å søke seg til varmen i sine tidligere hjem.
I
redsel for å bli hjemsøkt bar folk som gikk ut
etter
mørkets frembrudd masker
for
ikke å bli gjenkjent, og de plasserte mat og gaver
foran
dørene for å blidgjøre spøkelsene.
Man
begynte også å skjære ut ansikter
i
kålrøtter og sette lys i dem,
de
skulle forestille fordømte og farlige
ånder
og skremme spøkelsene på flukt.
I
lange tider har barn kledd seg ut som spøkelser,
hekser,
gnomer o.l. for å skremme naboene.
Allerede
kelterne innførte tradisjonen
med
å spille naboene forskjellige puss,
som
eksempelvis å løfte porten av
hengslene
eller å velte uthuset.
Den
nåværende tradisjonen med
"Trick or Treat" kom først for ca. 40 år siden
"Trick or Treat" kom først for ca. 40 år siden
Det
ble da vanlig at folk som ikke ga
godterier
og gaver til "spøkelsene"
ble
utsatt for forskjellige typer for "hevn"
Etterhvert
har "hevnen"
stort
sett forsvunnet -
resultatet
for "spøkelsene" er nå i alminnelighet en
stor samling godterier
Kelterne
innførte også tradisjonen
med
å ta opp epler med
munnen
fra en tønne med vann.
Dette
var en hyllest til den romerske
gudinnen
for innhøstingen,
Pomona,
og skulle gi et godt år.
Forløperen
for Halloween er opprinnelig en
eldgammel,
hedensk skikk.
Den
keltiske festivalen Samhain i England
og
Irland ble feiret 31. oktober,
som var nyttår i både keltisk
som var nyttår i både keltisk
og
angelsaksisk tradisjon.
Det
var regnet som en farlig natt,
og
man brant store bål på bakketoppene
for
å skremme bort onde ånder.
Datoen
falt også sammen med dagen
gjeterne
vendte tilbake fra beite,
og
lover og eiendomsfeste ble fornyet.
De
dødes sjeler var antatt å besøke
sine
tidligere hjem på denne dagen,
og
man gjorde seg etter hvert bruk av nifse symboler – spøkelser,
hekser, svarte katter og alle slags demoner.
Folk kledde seg slik de antok overnaturlige
vesener så ut, for å lure dem bort.
Det
var nå man skulle blidgjøre
de
overnaturlige kreftene som styrte naturen.
I
tillegg var denne kvelden ansett som den beste tiden for
å spå om ekteskap, lykke, helse og død.
Også
i Norge var det knyttet forestillinger
om
overnaturlige hendelser natt til 1.november.
Hvis
man husket drømmene man hadde
hatt
denne natten, ville de gå i oppfyllelse.
Kirken
forsøkte å stoppe de hedenske tradisjonene, og
innførte allehelgensdag
1.
november som en minnedag for de kristne helgenene.
Flere
av de hedenske skikkene overlevde kristningen
og
levde videre som folkelig fest.
Det
var immigrantene, særlig de irske, som introduserte
Halloween-feiringen
for nordamerikanerne
på
slutten av 1800-tallet.
Da
var den som oftest anført av gutter og unge menn, og
etter hvert ble Halloween brukt som en
anledning for fattigfolk til å tigge.
Ikke
sjelden oppstod det hærverk i kjølvannet av feiringen.
Myndighetene
måtte gripe inn og organisere feiringen, og
med tiden fikk Halloween den form vi kjenner – med
sine opptog av barn, iført nifse forkledninger og ”dødningehoder”
av utskårne gresskar med lys inni.
Tigging
på dørene, ”trick-or-treat”
(som
gjerne kan oversettes med ”knep eller knask”) er vanlig.
I
denne formen blir Halloween først og fremst forbundet med
amerikansk barnekultur.
Skikkens
symboler (som fargene svart og oransje, gresskar
og skjeletter) og
markedsføringen av dem har gitt skikken
stor gjennomslagskraft, også
her i Norge,
hvor den har blitt svært populær de siste årene.
hvor den har blitt svært populær de siste årene.
Halloween
er altså kvelden før allehelgensdag
1. november,
og
denne dagen har tradisjoner her i landet.
Den
ble kalt helgemesse eller aldermesse
og
var merket av på primstaven som minnedag for
de helgener som ikke hadde fått sin egen dag.
Den
feires på forskjellige datoer:
I
den romersk-katolske kirke blir
dagen
vanligvis feiret 1. november,
og
datoen ble fastsatt av
pave
Gregor IV på 800-tallet.
Tidligere
ble allehelgensdag feiret 13. mai,
og
i den greskortodokse kirke feires dagen
første
søndag etter pinse.
I
Norge, både i statskirken og i
Den
katolske kirke, er allehelgensdag
lagt
til første søndag
i
november som en festdag til minne om de døde for
den katolske kirke til minne om helgener og martyrer.
Tradisjonelt
var dagen ansett som
en
halv helligdag og en viktig merkedag for været,man
kunne gjerne vente ”helgemesseflom”, og
regn på dagen ville vare i sju uker.
En
opprinnelig katolsk skikk som fortsatt praktiseres i Norge, er
å stelle gravene til sine kjære og sette ut lys denne dagen.
Alle
sjelers dag den 2. november er
mindre kjent i Norge, som
minnedag falt den bort etter reformasjonen.
I
den katolske kirke er alle sjelers dag en messedag
som
inngikk i kirkeåret ca. år 1000.
Den
ble holdt for de døde som
ikke
hadde fått lest sjelemesse over seg
og
derfor fortsatt befant seg i skjærsilden.
Feiringen
hadde en viss
utbredelse
i folketradisjonen.
Den var noen steder avmerket på primstaven
i
form av en menneskefigur.
Det
het seg at man burde vokte seg vel for
å
arbeide denne dagen, det var forbundet med uhell.
Videre
skulle man ikke smelle i dørene,
for
da ville en sjel kunne komme i klemme.
Overtroen
var også forbundet med straff
fra sjelene i skjærsilden, som
kunne vise seg på jorden og hjemsøke dem
som hadde gjort dem urett mens de levde.
Datoen
var innarbeidet i de fleste
kirkesamfunn
på slutten av 1400-tallet,
og
valgt for å følge allehelgensdag.
Etter
å ha feiret alle medlemmene
av
kirken som var i himmelen, skulle
man dagen etter feire minnet om
sjelene som ble antatt å
befinne seg i skjærsilden.
Å
minnes de døde er dermed felles
for
de forskjellige minnedagene
og
festene som holdes i overgangen