Sitter her og tenker på hvor heldig jeg egentlig er.
Jeg som har alle forutsetningene for å ikke lykkes, har LYKKES.
Jeg som har alle forutsetningene for å ikke lykkes, har LYKKES.
Jeg var så heldig å få en mann som elsker meg,
og som jeg elsker, TO vidunderlige barn,
med deres ektefelle/samboere,
3 vidunderlige barnebarn
som jeg bare blir mer og mer forelsket i
( nærmeste følesen jeg kan beskrive om det jeg føler)
Har hatt en flott jobb, kan bruke hender og føtter,
og HODET.
Har skapt masse i form av bøker, malerier,
gravering og kanskje litt hodebry.
Joda, jeg vet dette høres ut som skryt,
og det er det kanskje også,
Men det er ikke det som er meningen.
Jeg har sittet og lest mailer
fra mennesker som trenger hjelp.
Som har overlevd barndommen og søker meg opp.
Jeg er stolt at de våger. For å åpne seg opp,
og våge å si hva de har overlevd er et steg
ingen som ikke har vært der vil forstå.
De fortjener respekt. De fortjener å bli lyttet til.
Være der for dem.
Når så det er sagt, så skal en ikke gå rundt
og syntes synd på dem, men FORSTÅ dem.
Jeg var heldig. Min mann var og er perfekt for meg.
Jeg har vært heldig med barna og barnebarna.
Hva skulle jeg gjort uten dem.
Så kommer tankene Mange har det ikke så godt som meg.
Har ikke en familie som er der for dem.
Hva kan jeg gjøre for å hjelpe disse.
Det er mitt tema for i dag.
HVA
kanskje du skal skrive flere bøker om samme tema ,uansett så har du gjort mye for å hjelpe ,stå på og vær stolt av den du er .
SvarSlettklem
Takk Karin. Er det, men jeg tror jeg kan hjelpe enda mer. Klem
SvarSlett