Tiden flyr, La oss leve det til det fulle

De sier tiden flyr når du har det gøy,

Så jeg må ha hatt en fest av et liv!

Kroppen sierfra. Helt fra soloppgang til solnedgang

De dagene jeg har ikke fullført noe i det hele tatt.

Jeg står opp så tidlig som kroppen tillater det ,

Starter dagen med masse hverdagslige ting.

Timeglasset går snart tom for sand.

Jeg hører en fugl på fugleuret synger, Kroppen knirker!

Akkurat når jeg kommer dypt inn i dagen min

Begynner ofte telefonen å ringe.

Jeg har ikke tenkt å stoppe eller gjemme meg bort

Så hører jeg en e-post eller snap plinge!

På slutten av dagen er det alt dette støvet

Jeg hadde tenkt å ta det rundt middagstid.

Jeg mente det, men så bare lett på det og snudde

Lukket døren og gikk ut av rommet og inn til TJ.

Jeg har hørt at til støv skal vi gjennoppstå

Så jeg ser ofte på støvet og tenker...

Er dere en av mine døde venner 

Som besøker meg så koselig nå? Jeg skal la dere være i fred.

Når dagen er på hell, og jeg har fått med meg minst

En god latter gjennom min dag, tenker jeg

Kanskje har jeg klart å gjøre litt fornuftig

Eller kanskje ble det mange pauser etter vondtene mine

Likevel er livet ment å bli levd. Nydt og kjærtegnet

Livet er virkelig en vidunderlig glede.

Dagene ville sannsynligvis bli lettere 

Hvis jeg kunne kaste de distraherende smertene!

I morgen får jeg nok gjort litt mer,

Eller rett og slett kanskje ikke.

Selv om jeg ikke rekker over støv eller annet,

Vil jeg finne tid til å ha det gøy, 

For livet er en fest Sammen med TJ

Ha en nydelig dag alle sammen

Å være kronisk syk, betyr ikke at en trenger sympati.

Å ha en sykdom som ikke er synlig for alle, kan være meget slitsomt til tider.

En får høre når noen får vite jeg har vond rygg er: ÅÅÅ det vet jeg hva er, jeg bare gjorde slik eller sånn, så ble jeg frisk. Prøv det. 

Jeg kjenner hjertet gråter da. 

For jeg har prøvd alt. og nå mener jeg alt. Da jeg lå på operasjonsbordet, stoppet de, og sa, nei, dette våger vi ikke. Det vil ikke bli bedre av dette. Vi stopper.

Ergo, det går ikke hos meg.

Så er det gikta, muskelsykdommen, skjelettet, knærne, hjertet osv osv.. De vet ikke hva jeg går gjennom hver eneste dag i livet mitt, men likevel så hører jeg, Trim, gå turer, du må gjøre sånn eller slik, for jeg ble god, Stå opp av stolen og kom igjen

Hva søren tror de jeg gjør?? Jeg gjør alt det jeg kan, og prøver å holde humøret oppe og ikke minst motet oppe for å bli bedre. Jeg prøver å se etter gleden i hver eneste dag. Jeg prøver ikke å bare sitte. Jeg prøver virkelig.

Hjertet mitt gråter.

Kanskje dette vil belyse litt av min hverdag 

Å være kronisk syk kan være ganske ensomt, særlig når en har en sykdom som ikke vises på utsiden. Og for mange er det vanskelig å skjønne hvordan en kan være så syk men likevel se så frisk ut. Så godt du ser ut... 

Sykdommen min forårsaker smerte, stivhet og ømhet i store muskler, vanligvis rundt skuldrene, øvre armer og hofter. Hendene som vrir seg i smerte, ryggen som nektet å samarbeide for sine smerter. Et lammet bein, og meget vanskeligheter med å kunne gå naturlig. Vonde knær som er utslitte, og med feil belastninger også pga feil stilling med bøyd rygg. Brusken er borte, og kneknoklene er meget skadet.

Hverdagen blir forandret. Jeg kan dessverre aldri riktig planlegge dagen min, uten at jeg kan forvente at den blir annerledes. 

For min del så går jeg lite ut. Og de gangene jeg går ut, så viser jeg slettes ikke omverden at jeg lider. Jeg prøver å vise alle at jeg har det ok, men inni meg er det rett og slett forferdelig. 

Selv om nå for tiden er det tydelig for jeg klarer ikke gå/stå lenge av gangen. Ryggen river meg nesten ned.

Noen sier jeg bør vise det, bør si fra, men jeg forstår ikke hvorfor jeg bør det liksom? For medynk? Jeg er ikke ute etter det. Det jeg egentlig vil er å ikke bli baksnakket for jeg ikke viser alle hvordan jeg egentlig har det. Eller fordi jeg gjør mitt aller beste med å klare meg i hverdagen.

For jeg prøver alt jeg kan for å leve "normalt" og tar smertene som der kommer, etter det... 

Jeg har en skade før denne sykdommen rammet meg som jeg har slitt med, men til vanlig klarer jeg å skjule det for omverdenen hvordan jeg egentlig har det. For jeg lever med konstante smerter. Noe som ikke som vises på utsiden. Smerter jeg ikke vil skal overvinne over meg.

Nei, jeg bruker ikke krykker eller gips, så derfor kan jeg liksom ikke feile noe, hviskes det om... 

Hun klarer jo det, eller det. Og du verden, Hun spiller da golf. (Jeg MÅ bruke golfbil, noe de ikke forstår)

Jeg smiler og prøver å se det positive i det meste, men til tider er det vanskelig. Jeg hører det hviskes og tiskes. .. 

Hun klarer jo det, så hun kan ikke feile noe osv. Hun faker bare osv osv 

Det "de" ikke ser er når jeg er alene. 

Når jeg gråter og ligger som en ball på gulvet og ikke klarer å komme meg opp av gulvet. 

Når ryggen føles at den er revet av, og en aldri kommer til å klare å reise seg noensinne igjen. 

Når nettene blir enormt lange for jeg verker og vandrer opp og ned i ganga, for å kunne døyve smertene ...litt bare. 

Når jeg ikke makter å få klær på engang. Klarer ikke smøre meg mat eller noe, og min kjære mann må både kle meg og smøre meg mat. 

En kopp kaffe er vanskelig til tider. For koppen blir for tung, og kanna for vanskelig å åpne. 

Isjiasen som er som er rent helvete til tider, Joda, jeg gjør øvelser for det HVER DAG

Litt av min hverdag. 

Smerter... 

De vanligste er stivhet, smerte, verking og ømhet av de store musklene rundt skuldrene og overarmene. Ryggen som ikke være villig til å bære kroppen uten å falle sammen.

Ganske ofte er mine muskler rundt nakke og hofter er også berørt. De kjennes som om jeg var en bokser som har fått rundjuling

Den stivheten kan være så ille at jeg har problemer med å snu meg i sengen, opp fra en seng eller en stol, eller heve armene over skulderhøyde (for eksempel å gre håret). 

Den stivhet er vanligvis verste første om morgen. Men vedvarer likevel utover hele dagen 

Kanskje.. 

Komme ut av sengen kan være vanskelig. Den stivhet letter kanskje etter en time eller så, men det først etter å komme meg opp fra sengen og som dagen går. For tiden klarer jeg heldigvis det. 

Inflammasjon og hevelse oppstår i andre myke vev i kroppen. 

For eksempel kan sener bli betent. Noe som også skjer.. (seneskjedebetennelse), kan hender eller føtter og enkelte leddene bli hovne. 

Andre generelle symptomer som jeg har er :

- tretthet, depresjon, nattesvette, feber, tap av appetitt, 

- Smerte: dyp, intens, verkende, sviende og/eller brennende, Følelse av ting brekker. Blir avrevne, Som om det er  stein i leddene?

- Stivhet: ofte verst om morgenen. Men vedvarer likevel utover dagen. Kanskje jeg bare blir vant til smertene?? 

- Barometri: forverring ved værskifte 

- Indre frost 

- Hodepine 

- Nummenhet og hovenhetsfølelse: gjerne hender. knær og føtter 

- Synsforstyrrelser 

- Fordøyelsesproblemer og irritabel tykktarm 

- Forverring ved uvant fysisk aktivitet, men kan også hjelpe 

- Forverring ved fysisk og psykisk stress 

- Tretthet, utmattelse og overfølsomhet 

- Søvnproblemer, oppstykket søvn 

- Depresjon, angst, opplevelse av å ha "klump" i halsen, Lett å lukke seg totalt inni seg selv

- Glemsomhet, konsentrasjonsvansker, finner ikke ord. Har "ordsalat" forråd til tider

- Øresus, munntørrhet 

- Svimmelhet, kvalme, oppkast 

- Hyppig vannlating 

Sykdommen er kronisk, og hovedsymptomet er smerter i muskulatur, skjellet og ledd. 

Uutholdbare smerter uten kortison... 

Det verste er likevel for meg er at jeg hele tiden føler at jeg må " forsvare" at jeg feiler noe, For jeg bruker ikke krykker eller er tilført gips. Jeg har avfunnet meg at jeg har disse sykdommene, jeg trenger ikke å forsvare meg for dem.

Og det i tillegg til ryggsmertene jeg konstant har. 

Sykdommen er i meg, ikke utenpå. 

Det heter at en ikke får mer enn en tåler, Jeg syntes i grunnen jeg har fått min del nå.

MEN, når dette er sagt....

Livet er godt for det. Bakom skyene er himmelen alltid blå.

Å være kronisk syk, betyr ikke at en trenger sympati. En vil bare bli sett for den en er. 

Hverken mer eller mindre

Ha en nydelig dag alle sammen.

Tåre Engelen

Det finnes en skjult, bortgjemt engel 

Likevel er hun meget ofte luskende i nærheten,

Hun kommer frem hver eneste gang

Vi feller en ensom, sår og trist tåre.

Hun tørker forsiktig øynene våre,

Med sine myke englevinger,

Vi kjenner det setter hjertet vårt i bevegelse,

Og hun hjelper åndene våre med å nynne vuggende.

Hun er ganske så liten,

Inne i en dråpe, der lever hun trygt,

Hennes tunge hjerte verker,

Sammen med salte tårer, hun smelter til en.

Stakkars lille tåreengel,

Den travleste engelen av de alle,

Hun flyr over alt, først her og så er hun der,

Når tårene faller trist nedover ditt kinn.

Vi bør alle sette et smil på våre ansikter,

Lykken burde oversvømme i hjertet ditt,

Latter flyte klingende høyt,

La oss gi engelen en ny start.

Se til den gryende morgendagen

Der hvor den ensomme engelen ikke vil være,

Hun vandrer videre til andres mange fellende tårer,

Du vet den dråpen engelen de vil se. 

Ha en nydelig dag alle sammen

Høsten med mamma.

Her sitter jeg i godstolen min, med en dampende kaffekopp ved hånden. Hjernen spiller meg enda en gang et puss og jeg tenker enda en gang i fortid, og vet jeg har levd flere år enn jeg har igjen Men når gode minner strømmer på, må jeg bare gi meg hen Jeg lukker øynene og kjenner mammas nærvær. Hennes duft

Et favoritt minne jeg grubler på nettopp denne dagen, er det jeg kalte mammas gode vane, hennes glede for livet Hun kunne ikke passere et bær eller en frukt av noen slag, uten å bøye seg ned for å ta tak i det, lukte på det, og så smile som om hun fant en stor skatt. Frukt plukkingen sankingen var en av oppgavene hun virkelig koste seg med. Syngende mens hun strevde i vei. 

Dette gjorde mamma med den største glede, hennes frihet til å nyte høsten og livet rett her og nå, til det fulle

Det virket aldri som en jobb for henne å høste inn årets avling.

Virket mer som en ære, der hun snuste inn fruktens dufter med smil om munnen. Hver gang det var tid for å plukke poteter, plommer, epler, pærer eller jordbær, virket hun å være like lykkelig som et lite barn. Hun strålte. 

Med sol hatt på hodet jobbet hun iherdig i åkeren og i trærne i flere timer i strekk. Bare avbrutt av en røykepause eller to. 

Plukkingen av jordbærene, virket som hennes største glede. 

Hun simpelthen nøt det

Den eneste ulempen med denne store gleden av hennes høsting, var det at jeg måtte hjelpe til med å plukkingen. 

Jeg sloss meg gjennom torner, mygg, spindelsvev og edderkopper (skrekk og gru), da bjørnebærene skulle høstes. 

Kjenner faktisk duften den dag i dag av syltetøyet

Mamma ville ikke la meg slutte å plukke inntil alle bøttene var fylt med nydelige frukt eller bær, for da kunne en si at plukkingen endelig var ferdig, og alt ville klart for sylting, hermetisering

Du har aldri sett en mamma så lykkelig og begeistret som min mamma var. Rett der og da.❤️

Etter at jeg hadde gått tilbake til huset, med hennes nynnende toner bak meg, holdt mamma fremdeles på med det som var igjen å plukke

Jeg antar at hun visste at neste morgen startet det resterende arbeidet med høstingen. For så å fortsette på kjøkkenet.

Jeg kjente korsryggen rope og var trett, men gledet meg likevel til morgendagen Hennes syngende stemme hørtes i det fjerne. Jeg følte en nydelig varme i hjertet. Samhørighet som vi to hadde der og da

Jeg må si jeg lærte mye ved høstingen av frukt og bær. Følelsen av å bruke ressursene. Være sammen med mamma og kose oss.

Jeg lærte også å utnytte det vi hadde sanket. Det vi plukket av bær og frukt, ble resultatet syltetøy, gelé, desserter og til og med kaker

Varme paier bare med epler som duftet så nydelig. 

Kjenner munnen fylles med vann. 

Mamma har dessverre vært borte i mange år nå. 

I januar var det 41 år siden hun forlot oss, for å være korrekt

Lærdommen hun gav meg, oppskriftene av hermetisering, sylting, kakebakingen, visdomsord, og det å sette pris på andre som de er, er låst fast i hodet. Jeg tenker på det nesten hver eneste dag  

Mamma... 

Jeg ville kjempe mot tornene, varmen, trett rygg,  ja, til og med edderkoppene, ( skrekk og gru ),

Hvis jeg bare kunne oppleve de dagene en gang til

Takk mamma. DU er alltid i mine tanker og mitt hjerte.

Du lærte meg så mye, og jeg glemmer det aldri.

Elsker og savner deg. 

Mitt ønske fra meg til deg

Jeg har et ønske som jeg føler å gi bort
Ønsket mitt er ikke laget av sølv eller gull,
Det er et ønske jeg gir til mottakeren av og fra mitt hjerte,
Det kan ikke kjøpes eller selges videre.

Mitt ønske for deg er lykke og kjærlighet min venn,
God helse på alle måter, fysisk og psykisk
Mitt ønske for deg er at jeg ønsker deg alt godt,
Og velsignelser sendes nå din vei.

Måtte du alltid ha en grunn til å smile,
Må du alltid ha kjærlighet i ditt hjertet,
Må du alltid være fylt av andres kjærlighet,
Og bli velsignet av en ekte kjærlighet som aldri deg svikter.

Må du alltid få velsignelsene du deler tilbake,
At du gir av deg selv hver dag, med varme og glede,
Måtte kjærligheten alltid skinne på deg,
Og om deg og alle hos deg med dens stråler.

Denne velsignelsen sender jeg deg,
Det er en takk for at du er nettopp du,
For å fortelle deg hvor spesiell du er,
Og jeg sender den fra bunnen av mitt hjerte.

Ha en nydelig, frisk og god dag 

Vandring langs den gamle grusveien

For mange år siden da jeg var ung, 

Fylte ungdommelig energi koppen min,   

Jeg var opptatt av det å eksistere og overleve  

Synes livet var til tider vanskelig og tungt.

Jeg vandret mye langs den gamle grusveien, 

Bruskorker plukket jeg opp som en vane, 

En ett øring, ti øring, eller en fem ørering  ville ofte fange blikket mitt,  

Tankene svirret om søtsaker, eller legge vekk for å gi noen en gave.

 En kule med tyggegummi kostet en 1O ører,

Sjokolade hos Natalie du kan få minst to,
eller en snipp pose med rester.
En tur til butikken var innbydende,
Sverre Drange hjalp meg med å pakke varer i
gråpapir
Mye lettere å bære for meg. I mitt sinn var det
milevis å gå.

Full fart heim for å få lov til å kunne leke litt, gjemme unna det jeg fant.
Mamma bare så på meg med triste øyne og ristet på hodet,
Klærne trengte vask, og mammas hender så vonde, kunne ikke henge dem til tørk  
Og ikke minst, jeg hadde ikke redd opp senga enda.

Jeg jobbet så godt min unge kropp kunne.

Pustet og peste opp som en oppblåst belg , 

Jeg mumlet inni meg, sutret og stønnet, men ikke

et ord kom over mine lepper. 

Jeg visste bedre enn å ikke utføre pliktene mine,

Misnøye ble ikke tolerert. Jeg skulle hjelpe til der jeg kunne.

Jeg så mamma betrakte meg i øyekroken. Hun så trist ut.

Klær i balja i kjelleren måtte vaskes, og vries. Mine hender så såre
Den gamle kalkunen spradet forbi, stolt og mektig
Mens jeg hørte traktoren av pappa i det fjerne.

Navnet mitt ble ropt og brøt stillheten,

Jeg visste jeg var i trøbbel igjen,

Virket som om uhell og trøbbel ville alltid forfølge meg, Skamløshet føltes som det var min bane i livet.

Mamma møtte meg halvveis på vei inn igjen fra kjelleren, Hun var lei av mine forsinkelser og unnskyldinger, Hun tok min skinnende ny funnet 25 øring fra meg, mens hennes tårer rant nedover kinnet Hun sa at jeg kunne få den igjen om noen dager, hvis jeg lystret

Hjertet mitt sank som en stein i brønnen. 

Følte meg urettferdig behandlet.

Jeg hørte pappas stemmen, og forsto 

Jeg begynte min vandring på den gamle grusveien igjen. Der jeg så opp på Venus og bad en liten bønn

 Den gaven jeg hadde tenkt å bruke pengene til, ble knust. Jeg hadde samlet mine ører, og manglet de siste til å kunne kjøpe mamma hennes fødselsdaggave og de pengene hadde mamma i lomma. Jeg visste av erfaring at pappa ville ta dem fra henne. Jeg gikk heimover igjen med sakte skritt. 

I det jeg kom inn døra, så jeg mamma med hendene dypt i oppvaskkummen mens hun nynnet på en av sine gamle sanger. Dette gjorde hun ofte som om hun stengte ute resten av verdenen. 

Jeg la armene om hennes midje, og gav henne den største klemmen jeg kunne

Jeg ville vise henne henne min kjærlighet for henne

Min gave til henne fikk vente. 

En dag vil jeg sikkert ha nok penger til å kjøpe gaven til henne 

Kanskje et nytt skattefunn langs den gamle grusveien

Det er vår

Jeg hørte to gråspurver snakke sammen i morges,
De satt på garasjetaket utenfor soveromsvinduet vårt.
Det så ut til at det bygget seg opp til en kraftig en krangel
Over noe en vakker blåskrike hadde sagt.

"Han fortalte oss forrige uke at det var vår," sa den ene,
"Og vet du hva som skjedde da?
Himmelen ble grå, nesten sort og overskyet,
Og dagene ble forvandlet til vinter igjen. "

"Riktig," sa den andre behagelig,
"Men jeg hørte faktisk fra en Linerle denne uken,
Og Linerlen sa i en myk, syngende stemme mens den vippet på stjerten
Våren er definitivt her DENNE uken. "

Kaklingen ble høyt i den diskusjonen de hadde mellom seg,
Det virket som mange av de andre fuglene ble med.
Tross alt er en snakk om våren, veldig alvorlig,
For det er da nytt liv begynner.

"Vel, jeg vet ikke," sa den tvilende Gråspurven,
"Når jeg ser våren komme, 
når jeg føler det på meg, så vil jeg tro det."
"Men du kan ikke se våren," sa den andre.
"Du smaker på det, og lukter på den, og føler den."

De fortsatte skravlingen, høylytt og virket nesten sint
Solen kom veldig sakte opp.
Det drysset sine stråler over åsene og dalene
Med en varme som var for vanskelig til å skjule.

Den sterk tvilsomme spurven så over venstre ving,
Og ansiktet hans var fullt av overraskelse.
"Hva er det?" Spurte han veldig sløvt.
"Det er vår," sa den andre og skygget for blikket.

"Men du sa at du ikke kunne se våren. Løy du?!"
"Nå ser jeg at jeg tok feil! Beklager så mye."
Og når solen brast fullere, varmere og mer strålende enn dagen før,
Brast de to troende spurvene i  en vakker duett