Jeg hørte to gråspurver snakke sammen i morges,
De satt på garasjetaket utenfor soveromsvinduet vårt.
Det så ut til at det bygget seg opp til en kraftig en krangel
Over noe en vakker blåskrike hadde sagt.
"Han fortalte oss forrige uke at det var vår," sa den ene,
"Og vet du hva som skjedde da?
Himmelen ble grå, nesten sort og overskyet,
Og dagene ble forvandlet til vinter igjen. "
"Riktig," sa den andre behagelig,
"Men jeg hørte faktisk fra en Linerle denne uken,
Og Linerlen sa i en myk, syngende stemme mens den vippet på stjerten
Våren er definitivt her DENNE uken. "
Kaklingen ble høyt i den diskusjonen de hadde mellom seg,
Det virket som mange av de andre fuglene ble med.
Tross alt er en snakk om våren, veldig alvorlig,
For det er da nytt liv begynner.
"Vel, jeg vet ikke," sa den tvilende Gråspurven,
"Når jeg ser våren komme,
når jeg føler det på meg, så vil jeg tro det."
"Men du kan ikke se våren," sa den andre.
"Du smaker på det, og lukter på den, og føler den."
De fortsatte skravlingen, høylytt og virket nesten sint
Solen kom veldig sakte opp.
Det drysset sine stråler over åsene og dalene
Med en varme som var for vanskelig til å skjule.
Den sterk tvilsomme spurven så over venstre ving,
Og ansiktet hans var fullt av overraskelse.
"Hva er det?" Spurte han veldig sløvt.
"Det er vår," sa den andre og skygget for blikket.
"Men du sa at du ikke kunne se våren. Løy du?!"
"Nå ser jeg at jeg tok feil! Beklager så mye."
Og når solen brast fullere, varmere og mer strålende enn dagen før,
Brast de to troende spurvene i en vakker duett
